Hva var livet uten fotball, pleier folk å spørre.
Helt topp, tror jeg. Helt topp.
Denne uka var jeg på bortekamp med Vålerenga. Turen gikk til Råde i gamle Østfold. Sjølsagt kom jeg litt seint. Det var kø fra Vålerengatunnelen til Grønmo omtrent, så da jeg og guttungen endelig nådde minibygda som ligger så utrivelig til på tvers over veien halvveis til Fredrikstad, var kampen i gang allerede.
[ Rekk opp hånda den som sist deltok i engasjert, høylytt og ektefølt arbeidersang utenfor nachspiel ]
Sånt skal jo være hyggelig. Første runde i cuppen. Koselig bortetur. Motstand det er mulig å feie av banen, og konsentrere seg om pølse i vaffel og kumelkekonkurransen i pausa. Jo da, alt lå til rette for en hyggelig og uproblematisk tur med Vålerengas herrelag. For en gangs skyld.
Det blei jo ikke sånn. Kampen var fryktelig tung. Et Vålerenga-lag med godt betalte superstjerner, hvor størsteparten av laget stadig omtales i avisene som uslepne diamanter og supertalenter og stadig vekk spås hundremillionerssalg til utlandet, greide så vidt å vinne med ett mål. Og det målet var dårlig. Eneste lyspunkt, bortsett fra den nevnte kumelkekonkurransen, var da en rekke Råde-spillere ble skada på kort tid. «Vondt å møte Enga! For det gjør vondt å møte Enga», ropte VIF-klanen, som vanlig.
Og så var det en eller annen smådeprimert spøkefugl som lakonisk snudde teksten rundt til slutt: «Vondt å være Enga». Alle lo. It’s funny cause it’s true, som dem sier.
Å være Enga er en endeløs rekke av knuste drømmer, uoppfylte ambisjoner, intern krangling, straffebom og hjerter i tusen knas. En gang i uka. Åtte måneder i året. Det eneste vi har av lykke er siste halvdel av vinterpausen. Når hjertene fortsatt banker av optimisme og vi ennå kan lure oss til å tro at akkurat denne nysigneringa skal ta seriegullet hjem til Valle. Eller i hvert fall en medalje.
[ Det virker som vi voksne har glemt at vi faktisk kan sette ned foten ]
Men det finnes faktisk medisin. En måte å nyte både fotball og Vålerenga uten noensinne å måtte tenke «Er vi ikke bedre enn Odd en gang?» flere ganger i måneden.
Det finnes et lag å heie på som vinner fotballkamper. Hvor nysigneringene banker inn mål. Hvor de unge talentene tar stegene vi håpa på før sesongen. Hvor kreativiteten på tribunen er som i de glade gamle dager. Hvor sola alltid skinner over Enga.
Jeg tenker selvfølgelig på Vålerenga Damer.
Det er ingen skam i å ikke bry seg om kvinnefotball. Gjør hva du vil, for min del. Hei på hvilket lag du vil i hele verden, egentlig. Det finnes alltid noen bedre og dyrere. Det finnes alltid et lag som satser hardere og har spillere med enda bedre kvaliteter.
Jeg skal ikke prøve å overtale noen. Men hvis du savner litt lykke i livet, så er dette mitt lille tips. Lørdag er det kamp mot Rosenborg. Ikke er det VAR heller. Og sannsynligvis vinner vi.
Det er vondt å være Enga. Men det er godt å være Enga, damer. Og ser ikke hun Ylinn Tennebø veldig lovende ut, egentlig?
[ Hvorfor har ikke evolusjonen fikset svangerskapskvalme? Anna har svaret ]
