I det siste har Aftenposten hatt en rekke reportasjer som har påvist klasseskillet som skjer i fotballen nå. På vestkanten driver klubbene med akademier fra tidlig alder og foreldre betaler titusener av kroner for å gi barna sine et nærmest profesjonelt tilbud. De beste – og de som har foreldre som kan betale for det – får et annet tilbud enn andre.
På østkanten, der jeg selv er en av foreldrene som bidrar til ungdomsfotballen på dugnad, er situasjonen en helt annen. Fotballen beveger seg sakte vekk fra å være den aktiviteten som alle har råd til å drive med.
Det får meg til å tenke på Norges beste fotballspiller. I ti år klarte Bryne FK å holde 40 barn, 39 gutter og ei jente, samlet som venner, treningsgruppe og lag, uavhengig av nivå eller ferdigheter. Uten frafall. «Målet er at ingen skal falle utenfor. Jeg blir sjølsagt glad når Erling og andre lykkes, men det viktigste er å holde flest mulig i organisert aktivitet så lenge som mulig». (…) «Det viktigste er ikke å skape gode spillere. Heller ikke et godt lag. Vi ønsker å skape et trygt og godt miljø for å utvikle trygge og gode ungdommer», heter det i boka «Fotballprosjektet» som Alf Ingve Berntsen har skrevet sammen med Ørjan Zazzera Johansen.
Den Erling som Berntsen omtaler, heter Braut Haaland til etternavn. Alf Ingve Berntsen var treneren hans. Og fotballprosjektet som Berntsen skriver om, er altså det miljøet som fikk fram det som i dag er verdens beste spiss. Fortsatt spiller Brauten fotball med barndomskompisene sine når han er hjemme på Bryne.
[ «God fredag»: Amahl Pellegrino og ei fotballmamma fra Drammen ]
Som pappatrener har jeg prioritert lek foran profesjonalisering, og «flest mulig» er utvidet fra antall spillere til også å gjelde antall treninger og ballberøringer. Mest mulig av alt som moro, nærmest uansett hvilken treningsflate vi klarer å finne. Vi har aldri hatt en hel bane å trene formasjoner på, men gjennom hele året har vi spilt fotball inne i gymsalen på kveldstid. I bakgrunnen dunker musikken ut fra lagets egen høyttaler, vår eneste luksus.
Det er noen år siden vi fikk det første brevet fra klubber som ønsket noen av disse jentene. I vinter var flere av dem modne for å ta steget videre. Fire har forsvunnet til to av Norges største klubber. Jeg satt rørt på tribunen da ei av «våre», snart 16 år gammel, nylig debuterte for toppklubbens 19-årslag. Likevel var det nesten enda finere da hun noen dager senere dukket opp i gymsalen fordi hun fortsatt vil spille futsal (innefotball) med barndomsvenninnene sine. God fredag!
[ – Jeg tror ikke det vil skje noen revolusjon i gatene i Russland, for å si det sånn ]