Starten på april ble travel for redningsbåtene som patruljerer den midterste og dødeligste Middelhavsruta. I kjølvannet av angrep på flyktninger i Tunisia, og fortsatt uro i Libya, satte flere enn før ut i lite egna farkoster den siste uka i mars og første uka i april. For en uke siden ble to båter med til sammen 1200 mennesker eskortert til land av den italienske kystvakten.
Det eneste som den siste uka har kunnet overdøve nødsignalene fra Middelhavet, er en maktkamp mellom rivaliserende militære ledere i Sudan. Mandag, når denne kommentaren ble skrevet, pågikk det fortsatt harde kamper i Sudans hovedstad Khartoum, og i Darfur vest i landet. Båttrafikken og situasjonen i Sudan henger sammen, men for å forklare hvordan, må vi gå litt tilbake i tid.
I Afrika er det nå, som på andre kontinent, flere flyktninger og internt fordrevne enn noen gang
Vi starter i Middelhavet: Det har lenge blitt hevdet at de overfylte båtene ikke inneholder flyktninger, men økonomiske opportunister, eller lykkejegere. Men å være på jakt etter et bedre liv for seg og sine, og å flykte fra krig eller forfølgelse, er jo ikke tilstander som utelukker hverandre. Krig og konflikt medfører jo også økonomisk uro, og begrenser muligheter. Det er allikevel mye som tyder på at mange av menneskene redningsskipene henter opp fra Middelhavet har rett på flyktningstatus. Gitt farene både ved å krysse Sahara, og Middelhavet, er jo heller ikke dette en rute noen vil legge ut på med lett hjerte.
Av ankomstene til Italia sjøveien i fjor anslo FNs høykommissær for flyktninger ved førstegangsbehandling at rundt halvparten hadde rett på flyktningstatus. Dette inkluderer de som søker politisk asyl. Da var de to største gruppene som kom over akkurat denne ruta fra Egypt og Bangladesh.
[ Lars West Johnsen: Slaget i Hegdehaugsveien ble vunnet. Krigen fortsetter. ]
Så langt i år kommer det flest fra Elfenbenskysten og Guinea, to vestafrikanske land med et trøblete politisk landskap. Rundt tredve prosent, selv på det urolige vinterhavet, har så langt i år vært kvinner og barn. Hvem som er på båtene, gjenspeiler hvem som er registrert som flyktninger i Tunisia og Libya. I Tunisia er rundt en tredel av alle flyktninger fra Elfenbenskysten, Libya har særlig mange fra Sudan denne våren. I både Tunisia og Libya har situasjonen for flyktninger vært dårlig lenge, og i mars ble den altså enda dårligere i Tunisia.
I mars kom det mer enn 15.000 over denne ruta, mot 11.000 i «rekordåret» 2015 og litt over 4000 i fjor. I underkant av 500 overlevde ikke overfarten, dette er heldigvis en lavere andel enn i fjor. Vanligvis ser man en kraftig økning av båter først i april.
[ Det er frykt for borgerkrig - hva skjer i Sudan nå? ]
Så til sammenhengen med kampene i Sudan: Siden 2014 har europeiske og afrikanske stater samarbeidet om å håndtere migrasjonsruter på det afrikanske kontinentet. Den såkalte Khartoumprosessen har i stor grad vært drevet av EU, men Norge er med. Oppkalt etter hovedstaden i Sudan, har prosessen helt fortjent måttet tåle mye kritikk. Kritikerne mener at programmer og tiltak under prosessen har hatt fokus på symptomer, og i prosessen oversett årsakene til at mennesker flytter på seg sør for Middelhavet.
I Afrika er det nå, som på andre kontinent, flere flyktninger og internt fordrevne enn noen gang. Rundt en tredel av verdens mer enn 100 millioner flyktninger befinner seg i Afrika. Og særlig i et belte like sør for Sahara. Det er for eksempel ti millioner i det urolige beltet fra Mali til Tsjad, det er fem millioner i Sør-Sudan og nabolandene, og nesten tre millioner internt fordrevne i Etiopia. Arbeidet med å registrere og støtte disse og vertslandene er underfinansiert, og har merket kutt siste året som følge av situasjonen i Ukraina. Et av landene med en stor befolkning av både flyktninger og internt fordrevne er Sudan. Sudan har også, som jo navnet hinter om, vært en sentral del av Khartoumprosessen.
[ Linn Stalsberg: Våpen er veien til fred, sa Jens Stoltenberg. Det tviler jeg på. ]
Særlig sterk kritikk har det vært mot europeisk støtte til forskjellige deler av den sudanske sikkerhetsapparatet, som har patruljert den viktige migrasjonsruta fra Afrikas horn og vestover gjennom Darfur til Tsjad og Libya. En mann som slo seg opp som «grensepolitimann» i de årene EU forsøkte å bygge et bolverk mot migrasjon i den sudanske ørkenen, var Mohammed Hamdan Dagolo. Dagolo ledet milits i Darfur før Sudans tidligere diktatur opphøyet han til sjefen for en egen innsatsstyrke i 2013. I 2016 ble Dagolos Rapid Support Forces (RSF) satt inn mot migranter og flyktninger i Sudans grenseområde mot Tsjad. Og i 2018 fikk styrken tilsvarende oppdrag øst i landet, mot grensa mot Eritrea og Etiopia.
Menneskerettsaktivister og forskere som har sett på EUs programmer mot migrasjon i Afrika mener midler fra dette kan ha tilflytt Dagolo. EU avviser dette. Det som er helt sikkert er at Dagolo økte sin innflytelse og makt i årene RSF opptrådte som EUs framskutte grenseforsvar. Og at dette forsvaret var svært tunge på labben, noe Dagolo har skrytt av. Gjennom programmer for å stoppe migrasjon mot Libya fikk Dagolo også kontroll med smuglerruter til Libya. Dette har nok bidratt til at han har kunnet bygge opp en betydelig formue, og at RSF har kunnet kjøpe inn mye militært materiell.
Dagolo og hans RSF er altså styrken som denne helga utfordret Sudans militære leder Abdel Fattah al-Burhan. Med fatale konsekvenser for sivile fanget i kamper i flere sudanske byer. En eskalering av situasjonen i Sudan, til vedvarende uro eller full borgerkrig vil skape en ny stor flyktningbølge på det afrikanske kontinentet. Det vil også føre til at rutene fra Afrikas horn og Sentral-Afrika mot Libya og Middelhavet blir vanskeligere å holde oversikt over.
Det er ikke bare engasjementet i Sudan EU har fått kritikk for i sin håndtering av migranter. Mektige krigsherrer som kan ha skodd seg på EUs tilnærming til migrasjonsspørsmålet finner vi også i Libya. Ved inngangen til det som kan bli en travel sesong, både i Sahel, i Sahara og på Middelhavet er det kanskje på tide å tenke nytt rundt både hvordan man omtaler og håndterer menneskene som under svært farlige forhold beveger seg nordover på det afrikanske kontinentet.
Årsakene til at de flytter på seg er sjelden så tydelige som i Khartoum de siste dagene, men historien om Dagolo burde være en kraftig påminner om at man bør gå til årsakene til problemene, ikke bare stirre på symptomene.
[ Synnøve Vereide Trampe: Jeg kunne lett ha blitt plassert i bås som transvesitt ]
