I Latin-Amerika har to historier festet seg om krigen i Ukraina. Den ene er at krigen er langt borte, og noe som Latin-Amerika uforskyldt må bære kostnader av i form av høye mat- og energipriser. Det er en forståelig reaksjon fra folk flest.
Den andre er at dette er USA sin krig for å unngå å miste verdensherredømme. Det er en stedfortrederkrig, der Ukraina er en brikke i et stormaktsspill, uten at noen av partene har mer skyld i krigen enn andre.
Denne siste historien dominerer mange politiske og akademiske miljøer. Den bygger på en relativisering av sentrale verdier som Latin-Amerika og Europa har til felles: demokrati, statlig suverenitet, vektlegging av internasjonal rett og menneskerettigheter. Det er en relativisering som historisk både USA, Russland, Kina og Europa har litt skyld i at har fått festet seg.
Men nå haster det for Europa – inkludert Norge – å vinne tilbake hjerter og hjerner. For å gjøre det, må man legge vekk moralismen og ta tilbake «utviklingsoptimismen».
Å relativisere Ukraina-konflikten er både historieløst og kortsiktig
Jeg har vært i seks land i Latin-Amerika siden krigen startet: Brasil, Mexico, Venezuela, Chile, Costa Rica og El Salvador.
Overalt hører jeg den samme historien om at «begge parter har skylden for krigen i Ukraina». Det pekes på Nato-utvidelse østover og brudd på Minsk-avtalen, men den viktigste bakgrunnen for latinamerikanernes lunkne holdning er egne erfaringer med USAs imperialisme.
Det finnes en grunnleggende mistro til USAs hensikter, som er blitt styrket etter angrepene på Irak og Libya. Russland og Kina har i flere år bygget opp under denne mistilliten.
Russland har nådd ut til store deler av Latin-Amerika ved hjelp av akademiske kontakter og TV-kanalen «RT en Español» (Russia Today på spansk) med evangeliet om en «multipolar verdensorden» der makten deles mellom ulike aktører.
Kina har satset stort på å fremstille seg selv som en fredsnasjon gjennom Konfucius-institutt, maske-diplomati og (før pandemien) hyppige invitasjoner til Beijing av akademikere, næringslivsfolk og politikere.
Gjennom «CGTN en Español» (China Global Television Network på spansk) formidles nyheter om at demokrati er noe som bare gagner de rike, og at Kina er spydspissen for fred og utvikling.
[ Lars West Johnsen: Trump river Amerika i filler ]
Kinas propaganda blir møtt med en like krakilsk anti-Kina kampanje fra USA, som setter likhetstegn ved Kinas handel, lån og investeringer i Latin-Amerika med forsøk på imperialistisk overtakelse.
Mens kineserne bannlyser og utestenger latinamerikanere som våger å ta opp demokrati eller Taiwan-spørsmål offentlig, driver USA et «armbrekking diplomati» der goder som visa-frihet til USA og bistand blir betinget av at latinamerikanske land holder Kina unna 5G nettet og undervannskabler.
Det er derfor forståelig at latinamerikanske land ønsker å holde stormaktskonflikter på så lang avstand som mulig. Men å relativisere Ukraina-konflikten er både historieløst og kortsiktig. Russlands invasjon av Ukraina et av mest groteske bruddene på prinsipper om statlig suverenitet, folkerett og menneskerettigheter i nyere europeisk historie.
Bakteppet er russisk imperialisme og manglende respekt for Ukrainas demokrati og suverene rett til å velge internasjonal tilknytning.
Latin-Amerika, som gjennom historien har kjempet for sin egen rett til å bestemme, fri for USAs imperialisme, og som har insistert på internasjonal rett som løsning på konflikter, gjør en stor feil ved å relativisere Russlands invasjon.
[ Helle Cecilie Palmer: Når du blir misbrukt av appen din ]
Det er heller ikke sant, som det ofte blir pekt på, at vesten ikke har vært solidarisk med Latin-Amerika når land har vært utsatt for overgrep.
Da USA støttet kupp i Chile i 1973 og kontrarevolusjonære styrker i Nicaragua på 1980-tallet, var store deler av Europa mobilisert i solidaritetskampanjer, inkludert nåværende Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg.
Og skal vi først begynne å sammenligne: Uansett hvor mange overtramp USA har gjort seg skyldig i Latin-Amerika, så har vi aldri sett en lignende brutalitet som Russland nå bruker overfor Ukraina. USA har brukt brutale taktikker for å kontrollere sine naboland, men bare Russland har en nyere historie med å invadere de fleste av sine.
Spørsmålet er hvordan å konfrontere den dominerende historien om Ukraina. Mer «armbrekkingsdiplomati» er definitivt ikke veien å gå. Det er heller ikke krav om at Latin-Amerika slutter seg til sanksjoner, eller bidrar med våpen.
Både Tyskland og USA har fått nei til det de siste ukene. Snarere må europeiske land, inkludert Norge, engasjere seg i større grad i Latin-Amerikas utfordringer. Europa må respektere Latin-Amerikas rett og ønske om å holdes utenfor stormaktsalliansene, men bli en attraktiv samarbeidspartner.
Den må være bygget på demokrati og menneskerettigheter men også en ny utviklingsoptimisme. Den må ta hensyn til klima og miljø, men den må også gjenskape tanken om mulighetene for forbedring i folks liv.
Samtidig må man få fram at Europas målsetting – selvsagt – er fred, men ikke en fred som innebærer utsletting av et suverent land. I Latin-Amerika er det Kina som så langt har vunnet konkurransen om å fremstå som en positiv endringsaktør. Nå også som fredsmekler.
Europa og Norge må høyne innsatsen for å gjøre dem den rangen stridig. Det haster.