Militære kjøretøy i gata, en konstant ulyd av sirener, livredde mennesker. «Adjø-listen» på legens telefon, alle de som døde alene.
Jeg leser gjennom mine tekster, og mange andres, fra da landet stengte ned på grunn av pesten. Beskrivelsene over er hentet fra en nokså nøyaktig tre år gammel tekst om tilstanden i italienske Bergamo i mars 2020.
En dag skal vi jo alle dø. Men alle andre dager skal vi leve, og helst så gode liv som mulig
Italienerne opplevde sitt første kjente koronadødsfall tre uker før den første nordmannen mistet livet til sykdommen. «Ligger vi noen uker etter dem, og kan vente det samme hos oss?», spurte jeg i teksten.
Var det snart vi som snart ville mangle ambulanser og likbiler til å hente alle døde? Som ville måtte lukke døra til rommet der våre nære og kjære lå døde, og håpe at noen, hvem som helst, kunne hente dem en gang de nærmeste dagene?
Det er lett å lese det ut av teksten: Alle sidene med dødsannonser i avisen L’Eco di Bergamo har gjort inntrykk. Jeg var redd. Mange var redde.
Dette var ukjent farvann for oss moderne nordiske mennesker, som opplever oss beskyttet fra naturens farer og verdens generelle utrygghet.
Vi kom oss gjennom det. Nå sitter vi her på den andre siden av pandemien, og selv om det bare er et drøyt år siden siste nedstengning, oppleves det hele fjernt.
Vi kom oss gjennom det, og nå lever vi videre. Med helt andre og minst like skumle farer som glefser med sine fæle tenner rundt oss. Kanskje er det så mange av disse nye farene at vi liksom aldri har fått tid til å sette oss ned og tenke oss om.
[ Kjell Werner: Bedriftene må få strømstøtte ]
Var alt vi gjorde så veldig smart? Og enda viktigere: Hva gjør vi neste gang?
Det har vært en del skriverier de siste ukene om svenskene. For også pandemien ble en slags landskamp mellom oss og dem, selv om «oss» var langt flere enn bare oss nordmenn. Svenskene valgte en annen kurs enn de fleste andre, og stengte landet ned i langt mindre grad.
Det ble svenskene hundset og herjet for. Deres statsepidemiolog Anders Tegnell ble et nasjonalt sexsymbol i hjemlandet. De aller fleste andre så på ham som en sta klovn og en mann som lekte med menneskeliv.
Som mannen som lot 13.000 svensker dø det første året av pandemien. Her hjemme var tallet så vidt over 600.
Men det var da, under pandemiens første år. Totalt sett, vet vi nå, kom svenskene seg bra gjennom pandemien. Ifølge Svenska Dagbladet faktisk best i Europa, om vi tar med alle de tre pandemiårene 2020, 2021 og 2022.
Sverige hadde lavest overdødelighet i hele Europa i perioden samlet. Norge følger like bak. Våre gamle og svake døde først i 2022, da vår overdødelighet var så høy at vi «tok igjen» svenskene. Som lot seg lede av oppsamlet kunnskap om hvordan samfunn har håndtert pandemier og sykdom i tidligere situasjoner. Vi gikk mye lenger og stengte landet – flere ganger.
Og da må jo spørsmålet nesten bli: Var det verdt det?
Jeg blar videre gjennom haugen av gamle tekster. Om stengte barnehager og skoler. Flere hundre tusen permitteringer. Om Maja og Simon som hadde kjøpt nytt hus – og ble permittert fra jobben på en stengt Gardermoen.
Om de 160 milliarder kronene vi anslår at nedstengningen kostet samfunnet. Nedstengingen ble til gjenåpning som ble til opphetet økonomi. Nå sliter vi med høye renter.
Barne- og ungdomsidretten mistet mange, og har ennå ikke greid å komme seg etter nedstengningen. De frivillige er borte. Og hva skjedde egentlig med barna og ungdommene våre, som mistet verdifulle skoledager, tid med venner, aktivitetstilbud?
Psykolog Lars Halse Kneppe fulgte ungdommer i Oslo tett under pandemien. Han frykter at de verste konsekvensene av nedstengningen ligger foran oss. Han omtaler høsten 2022, den første normale skolestarten siden pandemien kom til landet, som «Høsten fra helvete».
Det er krangling, ekskludering, drama og «russebussdritt». I langt større grad enn før. Mer rasistisk og sexistisk ordlyd, nye helter som nettfenomenet Andrew Tate. Ungdommene ble sittende alene hjemme foran datamaskinen. Mange har ikke lært hvordan de skal møte verden.
Vi gjorde mye riktig under pandemien. Vi mistet færre enn mange andre land. Vi kom oss gjennom det uten like store rifter i samfunnet som mange andre. Vi hadde antivaksinemiljøer og demonstrasjoner også her, men på langt nær med samme kraft som andre steder.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Mye gikk bra. Men gikk vi likevel for langt?
Selv skrev jeg at «jo da, psykologi og velvære er viktig. Men biologi og overlevelse er enda viktigere akkurat nå». Erna Solberg og helsebyråkratene lot seg knapt påvirke av mine skriverier, men jeg gremmes likevel når jeg leser setningen nå.
Den oppleves så lettvint. Jo visst var jeg redd, jeg som mange andre. Men det er billige ord å lire av seg for en som taklet hjemmekontoret helt fint, som fikk beholde jobben, som til og med benyttet nedstengningen til å trene mer enn vanlig.
Situasjonen var prekær, det skal vi ikke glemme. Og den var ny, for oss alle. Det var flere av oss som gjorde og sa ting som i ettertid ikke ser like bra ut.
Og hva nå? Hva gjør vi neste gang? Miljøene som kan slik, advarer om at det blir en neste gang. Den kan komme snart.
Da får vi håpe at vi har lært av det vi nettopp har vært gjennom. Du, jeg og alle de andre. En dag skal vi jo alle dø. Men alle andre dager skal vi leve, og helst så gode liv som mulig.
[ Lars West Johnsen: Formueskatten kan ryke og reise ]