TRONDHEIM (Dagsavisen): Ingen kan danse som senterpartister. Og ikke mange holder ut på nachspielet like lenge som dem.
Og neste morgen sitter de der i landsmøtesalen, uansett hvor lenge festen varte. Da er de klare til å utøve makt – og en dose politisk schizofreni.
Senterpartistene teller sine seire, aksepterer sine nederlag og fester som om det ikke finnes en morgendag
Landsmøtet i Trondheim i helga begynte med talen til Trygve Slagsvold Vedum. Det meste kom i mediene til å handle om MS-diagnosen til finansministeren, men han holdt egentlig en dypt politisk tale.
Finansminister Vedum snakket som en ekte sosialdemokrat. Om at Senterpartiet heller vil sørge for hun som jobber i kassa på Rema enn de som eier Rema. Om at han vil prioritere folk som tar pendlertog i Norge over de som reiser med privatfly til Sveits.
Det var fordeling, fordeling, fordeling, og fellesskap, fellesskap, fellesskap. Både sosialt og geografisk.
[ MS, melkøya, rus og kjernekraft. Slik var Sps landsmøte ]
Det er dette som er kjernen i Trygve Slagsvold Vedums variant av Senterpartiet. Et parti som er trygt plassert i den norske sosialdemokratiske tradisjonen.
Men det finnes også andre utgaver av Senterpartiet. For eksempel den versjonen som vedtok forslaget fra første nestleder og forskningsminister Ola Borten Moe om å senke skattene for å lokke tilbake utflyttere til Sveits.
Senterpartister vil hevde at dette viser at partiet er pragmatisk. Andre vil mene at det viser at partiet mangler en ideologisk kjerne, og er styrt av de personlige preferansene til ledelsen.
Konsekvensen er uansett et parti som på mange områder er mer omfordelende og radikalt enn regjeringspartnere i Arbeiderpartiet. Som på kraftfeltet, der Senterpartiet er langt hardere i klypa enn Arbeiderpartiet.
Mens partiet på andre områder viser sine borgerlige dyder. Talende nok fikk Borten Moes skatteforslag ros fra Høyre – og kritikk fra SV.
Det er kanskje fordelen med å definere seg i sentrum av politikken. Man kan ta hele spannet, hele det politiske spekteret, i bruk.
Og det er kanskje dette som gjør at det er så tungt for mange på venstresiden å akseptere Senterpartiet som en troverdig og tro samarbeidspartner. Til tross for (og kanskje på grunn av?) at partiet trekker borgerlige velgere over streken.
[ Jo Moen Bredeveien: Oppstrøms og nedstrøms med Senterpartiet ]
I tillegg, selvsagt, til partiets verdikonservative linje. Verken «woke» eller rusliberalisering står høyt på agendaen, være seg i landsmøtesalen eller på festen etterpå. I Senterpartiet drikker man alkohol (og spiser kjøtt)!
Det er i alle fall slik at mange på twitter-venstresiden holder seg for nesa når de må samarbeide med bøndenes og distriktenes parti. Det er trolig lite klokt, og nokså blindt. For veien til makt for venstresiden går gjennom Senterpartiet.
Så er det også slik at Senterpartiet stengte døra til Høyre da partiet gikk ut av Syse-regjeringen i 1990. Etter EU-kampen på 1990-tallet har partiet samarbeidet i sentrum, og fra 2005 til venstre. Barn født i 2005 har stemmerett i år. Men 18 år som rødgrønt parti er tydeligvis ikke nok for alle.
Det er ikke alle i Senterpartiet heller som er like fornøyd med at partiet tilhører venstresiden. Men de er med på ferden, fordi Senterpartiet ønsker makt og aksepterer noen nederlag i bytte mot kontroll. Denne pragmatikken, du vet.
Det er mindre av slikt i deler av venstresiden. Der er rene hender viktigere enn det meste. Også enn å ha en hånd på rattet.
Mens senterpartistene teller sine seire, aksepterer sine nederlag og fester som om det ikke finnes en morgendag. Før de står opp tidlig neste dag for å jobbe på videre for sitt politiske prosjektet.
Som kan sprike mer enn mange liker – men som sørger for at venstresiden styrer landet.
[ Synnøve Vereide Trampe: SVs historiske Nato-standpunkt har blitt nettopp det: Historie ]