TRONDHEIM (Dagsavisen): Senterpartiet og Arbeiderpartiet er ikke enige om hvordan vi bør gripe an strømpriskrisen som har herjet med land, næringsliv og folk. Senterpartiet vil gjerne teste handlingsrommet i EØS-avtalen i jakten på løsninger.
Samtidig er det å utfordre det handlingsrommet tilsynelatende Jonas Gahr Støres verste mareritt.
Dermed har også Senterpartiets landsmøte kommet og gått uten at den folkelige misnøyen med strømpriskrisen kom skikkelig til uttrykk
Men de to partiene styrer landet sammen, og må jobbe sammen. Også i saker som er vanskelige for samarbeidet.
Arbeiderpartiet er størst av de to regjeringspartiene. Av det følger at partiet også har mest makt i regjeringen. Det betyr at Senterpartiet må velge sine kamper med omhu i de tilfeller det er stor uenighet mellom partiene. Og sine ord.
Det var konsekvensen av det styrkeforholdet som utspilte seg på Senterpartiets landsmøte i Trondheim lørdag ettermiddag.
Et flertall av fylkeslagene i partiet hadde sendt inn endringsforslag til resolusjonen «Sikker tilgang og konkurransedyktige priser på energi – en forutsetning for ønsket norsk samfunnsutvikling». Nesten ingen av dem ble vedtatt.
Det gjør vondt for Senterpartiet å styre landet med dagens strømpriser. Maktesløsheten til et parti som snakker på inn- og utpust om behovet for nasjonal, demokratisk kontroll over naturressursene blir inntil det pinlige synlig i en slik situasjon.
Prisen på norsk vannkraft bestemmes av prisen på gass i Europa. Lenger unna Senterpartiets primærpolitikk er det knapt mulig å komme.
[ Synnøve Vereide Trampe: SVs historiske Nato-standpunkt har blitt nettopp det: Historie ]
Derfor har mange i Senterpartiet øst seg opp underveis i de 18 månedene partiet har hatt regjeringsmakt. Landsmøtet skulle være stedet de endelig fikk utløp for sin frustrasjon.
Sånn ble det da også. Og sånn ble det da heller ikke.
I den betydningen at mange fikk rope ut frustrasjonen sin fra scenen. Blant annet Saxe Frøshaug, ordfører i Indre Østfold og leder i ordførernettverket, som snakket om et dysfunksjonelt strømsystem og behovet for kraftige systemgrep. Og sa at resolusjonsforslaget ikke hensyntar dette.
Eller Sigrid Simensen Ilsøy, fylkesleder i Buskerud, som understreket at «dette er Senterpartiets politiske verksted. Her kan ikke Hurdalsplattformen være begrensende» – for her skal grasrota få sagt sitt.
Debatten var livlig nok. Men den fikk ingen særlig betydning.
Parlamentarisk leder og partiets sterke kvinne Marit Arnstad hadde i forkant oppfordret til tålmodighet i spørsmålet. Regjeringen har tross alt fått satt ned et utvalg som skal vurdere flere dramatiske, EØS-utfordrende forslag for å gi oss bedre kontroll over kraften og prisene.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Arnstad fikk viljen sin. Senterpartiets energirevolusjon understreker behovet for nasjonal kontroll og utbygging av mer kraft. Den åpner for å instruere Statkraft om å tilby bedre fastprisavtaler. Den slår fast at «tiden er inne for å hente inn mer kunnskap og satse planmessig på ytterligere forskning og kompetansebygging» om kjernekraft. Det er ganske radikalt.
Men ingen av forslagene til umiddelbar politisk handling, og ingen av de sterkeste ordene, fikk gjennomslag. Med et unntak: Landsmøtet vedtok et forslag om å stanse planene om å elektrifisere Melkøya med strøm fra det eksisterende strømnettet.
Ellers fikk ledelsen viljen sin over hele fjøla.
Logikken er enkel: Det siste Senterpartiets regjeringsapparat trenger er resolusjoner som vil kreve at partiet viser sin avmakt i møtet med storebror i regjeringen. Her gjelder det å lirke, lirke – ikke å kreve radikal handling som uansett faller platt til jorden i møtet med regjeringssjefen.
Det er til å forstå. Men dermed har også Senterpartiets landsmøte kommet og gått uten at den folkelige misnøyen med strømpriskrisen kom skikkelig til uttrykk i form av politiske grep.
Det er nok gode nyheter for samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjeringen. Men det er ikke helt sikkert at det er måten å vinne tilbake velgernes hjerter.