Hva ville Gerhardsen gjort, er et spørsmål som stadig stilles av sosialdemokrater og pressefolk. Det er en fin retorisk øvelse, det, når vanskelige politiske saker skal håndteres.
Men når realpolitikken herjer som verst burde vi heller spørre: Hva ville Erna Solberg gjort? Deretter burde vi forvente at lederen av Norges desidert største politiske parti forteller om sine løsninger.
Denne mandagen fikk Stortinget omsider sin redegjørelse i Fosen-saken. Energiminister Terje Aasland (Ap) virret spent rundt i salen før seansen. I nakken kjente han nok de faste blikkene fra galleriet: Der satt Ella Marie Hætta Isaksen, omkranset av koftekledde ungdommer.
Konsesjonsvedtakene fattet i 2013 har hjemsøkt regjeringen som et gjenferd. Vel fortjent, kan man gjerne si. Det mest interessante er egentlig hvor elegant dette gjenferdet har hoppet bukk over den evig uanfektede Høyre-regjeringen.
Er ikke det pussig at Norges største parti ikke mener noe spesielt om en sak som opptar og engasjerer alle andre?
Statsministeren og energiministeren løper panisk rundt mens skuddene hagler. Erna Solberg gjør det motsatte. Hun sitter musestille i båten, polstret med skuddsikker vest. Hvem som helst ville vært lykksalig over å unnslippe bad cop-rollen i den ene upopulære saken etter den andre: strømstøtte, lakseskatt, og nå Fosen-konflikten.
[ Voldsutsatt Oslo-lærer: – Jeg ville jo ikke være noen «dramaqueen» heller ]
Kritikken fra talerstolen kom fra regjeringens egen side av midtstreken denne mandagen. Frp og Høyres innlegg, på den andre siden, var så vage og lavmælte at halve salen ble dysset i søvn. «Verken Høyre eller Fremskrittspartiet har noen sterke meninger om saken», kunne NTB melde allerede for to uker siden.
Er ikke det pussig, at Norges største parti ikke mener noe spesielt om en sak som opptar og engasjerer absolutt alle andre?
Frp kan til dels tilgis. Selv om lederen Sylvi Listhaug var overraskende sein til å markere sitt populistiske revir i denne saken, avslørte hun sitt standpunkt denne helgen. Kanskje bestemte hun seg det øyeblikket hun leste at kun én av fem vil rive Fosen-vindmøllene. Her er det utvilsomt stemmer å sanke.
[ Selvsagt ville Sylvi Listhaug score billige poeng og så sameskepsis i Fosensaken ]
Hva så med Høyre? Nikolai Astrup var til stede, i hvert fall. Det ville være naturlig at partiets energipolitiske talsperson holdt innlegget i en så viktig sak, og at han presenterte Høyres løsninger på problemet. Den gang ei, han fikk forlate salen med fortsatt rene hender. Det er tross alt ingen grunn til å besudle en profilert Høyre-politiker med en såpass upopulær sak.
Slik slipper de unna, selv om Fosen-konsesjonene hadde full backing fra Høyre. Ikke på noe tidspunkt har Solberg eller hennes partners in crime tatt til orde for å stanse de 151 vindturbinene. Hun satt stille ved roret fra første til siste spadetak ble tatt på Fosen. Det var også på hennes vakt at FNs rasediskrimineringskomité i 2018 anmodet Norge om en midlertidig stans i byggingen. Hun valgte å la det rulle og gå.
[ Når kommer skattepengene? Dette er nytt i årets skattemelding ]
Mens vinden fra Fosen pisker Aasland og Støre surt i trynet, kiler den samme vinden kinnet til Solberg som en lett bris.
Regjeringen balanserer på en glatt knivsegg nå. Det er ikke lett å jobbe i takt med opinionen, når hele folket ønsker seg rimelig kraft, og hele folket ønsker at vi skal respektere menneskerettighetene. Det er et regnestykke som per nå ikke går opp.
Samtidig kan Solberg nyte båtturen sin i fred, for verken venstresiden eller pressen virker å være spesielt interesserte i hva som er Høyres alternative løsninger. Hun har også ferie fra sin kjipeste jobb: Å stå til rette hver gang hennes foretrukne påhengsmotor Frp kommer med ugreie uttalelser. Det føles nok ekstra godt når partilederen antyder at konvensjoner om menneskerettighetene ikke er så viktige.
Kanskje vil akkurat det presse seg på igjen, når vi nærmer oss stortingsvalget om to år. Men enn så lenge forteller meningsmålingene at Solberg kan gjøre rent bord og seile inn til valgseier uten Frp.
Tidsnok får vi nok svaret på hva Høyre ville gjort annerledes enn dagens regjering. Jeg mistenker at svaret ligger tett opp mot «absolutt ingenting», bare utført med litt smartere kommunikasjon.
[ ME-syke Anette har 1672 kroner igjen å leve for etter faste utgifter ]