Historien om det moderne Norge er en fortelling om gode politiske veivalg. Den progressive tradisjonen etter Venstre-høvdingen Johan Castberg, kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 1935, industrireisingen etter krigen, en nesten perfekt dose demokratisk sosialisme kombinert med regulert kapitalisme.
Vi har mye å se tilbake på med stolthet. Men lite har vært viktigere enn måten vi har håndtert gavene naturen har skjenket oss.
Det har mange tilsynelatende glemt i dag, noe debatten om vindkraften viser til fulle.
Tro om ikke vindkraften ville ha vært litt mindre kontroversiell om folket stolte på at inntektene i det minste kom samfunnet til gode?
Norge er begunstiget med fosser og elver som mennesket klarte å temme og omdanne til elektrisk strøm. På begynnelsen av 1900-tallet var utbyggingen av kraftanlegg rundt disse fossene i full gang i landet vårt.
Da som nå ville sterke økonomiske krefter ha kloa i kraften vår.
Den gangen sa vi nei. Høyresiden kalte det «panikklovene», strategene i Venstre (som da var et ganske annet parti enn i dag) kalte det konsesjonslovene. Kort forklart sørget vi for at naturressursene forble under nasjonal, demokratisk kontroll gjennom strenge krav til eierskap.
Kronen i verket var hjemfallsretten, som sørger for at kraftanleggene kommer tilbake på offentlige hender etter en avgrenset konsesjonsperiode.
På det grunnlaget kunne vi bygge norsk industri, basert på ren og fornybar kraft. Vi tok hele landet i bruk.
Noen generasjoner senere fant vi olje. Det er det mange land som har gjort, men få har klart å bygge så sterke nasjonale ressurser rundt sine oljefunn som oss. Vi etablerte et nasjonalt oljeselskap, bygget kompetanse, sørget for demokratisk kontroll over konsesjonene og innførte et skatteregime der staten sitter igjen med brorparten av inntektene.
[ Magnus Forsberg: Det er typisk norsk å være selvgod ]
På den ikke fullt så rene oljen bygde vi en enda sterkere velferdsstat. Vi har 14 tusen milliarder kroner i vårt felles sparefond, oljefondet.
Det ville ikke ha skjedd uten kunnskapen og erfaringene fra konsesjonslovene fra begynnelsen av 1900-tallet.
Og det ville trolig ikke ha skjedd i dag.
Ta en titt på hvordan vi organiserer vindkraftutbyggingen som, med noen alvorlige tilbakesteg, har pågått de siste 15 årene. Norsk vannkraft eies inntil 90 prosent av det offentlige. I sterk kontrast til vindkraften, der rundt 50 prosent eies av utenlandske aktører.
Sånn må det være, heter det fra høyresiden, i et ekko av motstanden mot konsesjonslovene. Men det må det jo ikke.
Dette handler om politiske veivalg, og trolig ganske mye om tidsånd. Vi var heldige med timingen da vi fant oljen på slutten av 1960-tallet. Det var, har vi lært i ettertid, høyden av det sosialdemokratiske prosjektet i Norge.
Embetsmenn skrev «de ti oljebud» i 1971. Det første budet lyder: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Vi slapp inn privat kapital, men vi sørget for å kontrollere den. Vi brukte den til å bygge et nasjonalt kompetansemiljø. Statoil ble opprettet i 1972.
Ville vi gjort det igjen, spurte mine medforfattere og jeg i boka «Hvem skal eie Norge» for ti år siden. Selvsagt ville vi det, sier politikere over hele fjøla – for hvem vil ikke stjele litt av æren for oljeeventyret.
Problemet er at det svaret åpenbart ikke er korrekt.
Hadde vi funnet den første olje i Nordsjøen i dag, på høyden av den historiske epoken som kom etter sosialdemokratiet, ville vi trolig ha oppført oss mer som danskene. Danmark fant olje samtidig som oss. De lot private aktører ta seg av hele greia. For å si det sånn: Det er veldig få som snakker om det danske oljeeventyret i dag.
Litt på samme måte som vi ikke snakker om et vindkrafteventyr her hjemme.
Denne uka fikk vi i det minste tilløp til en debatt om eierskapet til norsk vindkraft. Det skjedde etter at TV-serien «Exit» viser hvordan finansakrobater satser på vindkraft fordi subsidiene er gunstige og mulighetene for å unngå beskatning mange. Organisasjonen Tax Justice Network, som jobber for rettferdig skattlegging og et åpent skattesystem, mener at «det vi får se i serien, ligger dessverre tett opp mot virkeligheten».
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Det er problematisk av flere årsaker. Tax Justice Network fant i en rapport fra 2021 at 42 prosent av vindkraftproduksjonen eies eller finansieres fra skatteparadis. Det betyr at vi ikke kan være sikre på hvem som tjener penger på norsk vindkraft.
Lenger unna de ti oljebudene og konsesjonslovene er det vanskelig å komme.
Men her er vi, altså. Vi har oppskriften på hvordan vi kan sørge for at naturressursene våre forblir under demokratisk kontroll: Vår egen nære historie. Og vi velger en helt annen vei.
Tro om ikke vindkraften ville ha vært litt mindre kontroversiell om folket stolte på at inntektene i det minste kom samfunnet til gode?
[ Nå får også Norge en helt ny klasse i samfunnet ]
SV foreslår å underlegge vindkraft samme krav til eierskap som vannkraft. Og blir møtt med en kald skulder av bransjen selv, skuffende nok. At Høyre stritter imot, burde ikke overraske noen.
Borgerlig side styrte som kjent landet ganske nylig. Daværende næringsminister Iselin Nybø fra Venstre avviste – selvsagt – alle tanker om statlig eierskap av store mineralfunn i Rogaland. Det gjør da ingenting om eierskapet til de ressursene som trengs for å gjennomføre et grønt skifte befinner seg i skatteparadiser?
Vi får håpe dagens regjering har større visjoner, og følger opp SVs ønske om nasjonal kontroll over vindkraften.
Men svaret på spørsmålet i tittelen på denne kommentaren er trolig nei. Vi ville ikke gjort det igjen. Vi gjør det ikke igjen.
Suksesshistorien som heter forvaltningen av norsk vannkraft og norsk olje står i fare for å bli nettopp det: Historie. Som vi kan fortelle hverandre mens sterke kapitalinteresser gjemmer unna inntektene fra norsk vindkraft i skatteparadis.
[ Eirik Hoff Lysholm: Hvor setter vi grensen neste gang? ]
[ Lars West Johnsen: Valgkomiteen i Arbeiderpartiet ligner nå aller mest på en havarikommisjon ]