Hva får man for 13,3 milliarder kroner?
En liten fjerdedel av et nytt regjeringskvartal – før kostnadssprekk. Mindre enn én mil E18 ut av Oslo, eller rundt 33 prosent av Follobanen.
Eller muligheten til å løfte mange hundre tusen mottakere av offentlige ytelser – alderspensjon, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd – over fattigdomsgrensa.
For mindre enn én prosent av fellesskapets årlige budsjett kan vi løfte hundretusener av mennesker ut av fattigdom.
Det er ingen egen definisjon på fattigdom i Norge, så vi benytter gjerne EUs fattigdomsgrense for å regne ut hvor mange fattige mennesker som lever i landet vårt. I EU regnes du som fattig om du tjener 60 prosent eller mindre av medianinntekten i samfunnet.
Rundt 560.000 personer i Norge, eller ti prosent av befolkningen, lever under EUs fattigdomsgrense, som tilsvarer en inntekt på omtrent 251.600 norske kroner i året.
Rødts Mímir Kristjánsson stilte nylig arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) et skriftlig spørsmål i Stortinget om hvor mye det vil koste å løfte folk som mottar offentlige ytelser over fattigdomsgrensa.
Det magiske tallet er 13,3 milliarder kroner, ifølge Persens svar.
Det vil koste rundt 3,3 milliarder å sørge for at ingen mottakere av uføretrygd kan regnes som fattige. For å oppnå det samme for dem som lever på arbeidsavklaringspenger, er summen 5,7 milliarder. Pensjonistene må få 3,8 milliarder mer i året.
[ Kjell Werner: Fornuftig skatteløfte fra Jonas Gahr Støre ]
Da vet vi det. Vi har et konkret tall å forholde oss til når vi snakker om hvor mye mer staten må bidra med for å hjelpe folk ut av fattigdom.
Som debatten før jul i fjor lærte oss: Det handler om 115.000 barn, for eksempel. Om 115.000 barn som ikke har råd til å delta på fritidsaktiviteter sammen med klassekameratene, eller som ikke har råd til nye sko.
I Norge, et land med 14.000.000.000.000 – altså 14 tusen milliarder – kroner på bok. Med et statsbudsjett på 1748 milliarder kroner. For mindre enn én prosent av fellesskapets årlige budsjett kan vi løfte hundretusener av mennesker ut av fattigdom, og gi barn en god barndom og flere muligheter senere i livet.
Nå er det dessuten dyrtid. Mange vil slite enda mer.
Nå vet vi hva som kreves for å hjelpe dem som trenger det aller mest. Det vil si ganske mye om oss som fellesskap hvordan vi velger å bruke den kunnskapen.
[ Jo Moen Bredeveien: Sivil ulydighet kan være noe av det vakreste vi har ]
[ Helle Cecilie Palmer: Det er ikke likestilling å behandle kvinner som om de var menn ]
