Torsdag gjorde Ingvild Flugstad Østberg sitt dundrende comeback i verdenstoppen etter å ha levert en sensasjonell etappe som sprengte feltet og avgjorde stafetten. Det var rett og slett hennes livs løp ut fra flere parametre. Etter tre år med helseutfordringer og startnekt avgjorde hun stafetten med en energi og glød som fortalte oss en avgjørende ting: Helseplager kan løses. Men det er ufattelig mye tålmodighet og mange nedturer som ligger bak.
Det samme kan sies om Maren Lundbys hoppsølv kvelden før. Det var påfallende at både NRK-reporteren og Maren sjøl sto med tårer i øynene. Vektproblemene i hopp har både endret og til dels ødelagt mye av sjarmen med skihopp. Maren har vært åpen om sine vektproblemer som når mye videre enn toppidretten.
I så måte var dette de to viktigste norske medaljene til nå i 2023-utgaven av ski-VM. Slik ender det nok også.
Stafett er stafett, og i den første utgaven i dette årtusenet uten Marit Bjørgen eller Therese Johaug på start var Sverige den store favoritten. Norge hadde to debutanter på laget, begge over 30 år gamle. Langløper Astrid Øyre Slind har aldri trent for denne stressoppgaven, men løste den med de stakeegenskapene hun har. Anne Kjersti Kalvå ble satt opp på sisteetappen i sin mesterskapsdebut med de nerver og press det medfører.
Og når man attpåtil går ut først med Tyskland, Sverige og Finland halsende bak er det lett å få negative tanker. Skulle hun ødelegge denne stafetten for Norge ved å gå seg stiv og utilpass? Det motsatte skjedde.
Kalvå gikk med en ro og selvtillit som tok luven fra konkurrentene og kunne skli inn på skistadion til sitt største og etterlengtede øyeblikk i karrieren. For et år siden satt hun deprimert hjemme og måtte se at OL-starten i Beijing forsvant i koronatåka.
Men det var altså mesterskapsveteranen Ingvild Flugstad Østberg som skaffet det avgjørende rykket på sin tredjeetappe. Det er ikke mange måneder siden hele karrieren hennes var i fare. At toppidrett ikke er sunt har hun bokstavelig talt fått erfare på kroppen. Men med profesjonell hjelp og bred støtte har hun kjempet seg gjennom problemene. Det samme som Jessica Diggins kunne fortelle om noen dager tidligere.
Det var mange som var skeptiske til hvordan norsk kvinnelangrenn skulle se ut etter at de to store navnene hadde trukket seg ut. Marit Bjørgen og Therese Johaug har satt standarden gjennom to tiår, uten at man kan forlange at like sterke vinnertyper skulle stå fram. Dagen før VM åpnet forsvant også Heidi Weng ut.
Den ekte gleden over seieren fikk vi se da Anne Kjersti Kalvå skled over målstreken. En enorm seier og laget og den kulturen som er bygget opp. Og selvsagt en enorm seier for det nye trenerregimet som fikk oppgaven å føre dette laget videre. Stig Rune Kveen hadde tunge oppdrag som personlig trener for Petter Northug, nå leder han teamet som har fått kvinnelandslaget opp og frem.
Nå gjenstår bare lørdagens tremil for disse jentene. De har gått på seg en enorm selvtillit. Fordi de har gjort hverandre gode både i og utenfor sporet.