Det høres jo litt middelaldersk ut at styret i det europeiske fotballforbundet (Uefa) har egen kvoteringsplass for sin ene kvinne. Det er både gammeldags og umusikalsk sett med norske briller, men igjen: Det er kulturforskjeller i verden.
Lise Klaveness kunne meldt sitt kandidatur i egenskap av kvinne, noe hun ikke vil. Hun melder seg på i kampen i egenskap av norsk fotballpresident, og går da inn i den reelle kampen om styreplass mot mange andre i samme posisjon, blant dem andre nordiske kandidater. En av dem er den danske presidenten Jesper Møller, som hun har prøvet å komme i kontakt med, uten å lykkes, i følge NTB. Det sier kanskje noe om kulturen.
Hun regner ikke med å bli valgt. Fordi hun rett og slett er for fersk i gamet.
[ Klaveness om kampen i Uefa ]
Men måten hun håndterer det på kan i hvert fall skape et nytt fokus på kvinnerepresentasjonen i fotballen. Uefa brukte hundre år på å få den første kvinnen inn i sitt mannstunge styre på 20 personer, hvorav altså 19 er menn. Franske Florence Hardouin er unntaket. Hun ble valgt inn i 2016.
Lise Klaveness kan bli nummer to, men kanskje en dobling blir for hurtig for Uefas 55 medlemsland. Men et sted skal man jo begynne.
Når vi tenker Uefa, kobler mange til pengemaskinen Champions League og attraktiviteten til de store ligaene i Europa. Men den europeiske fotballen har de samme utfordringene som i Norge med hensyn til frafall i bredden, økte klasseskiller, kunstgress-problematikk og rekruttering av dommere. Dessuten den store elefanten i rommet: Fifa. Hvordan få fotballen inn på et etisk og bærekraftig spor?
Det er et langt og tidkrevende løp, men det er ganske utvilsomt at den norske fotballpresidenten har noe å bidra med. Og selv om endringsviljen synes minimal er det i hvert fall krefter i Europa som er utålmodige. Og disse kreftene må samkjøres før man kan ha håp om å påvirke Fifa i særlig grad.