Da jeg var i det som den gang het Hamar OL-amfi i februar 1994, for å bivåne den hysteriske kunstløp-duellen mellom Nancy Kerrigan og Tonya Harding, var det den ukrainske 16-åringen Oksana Bajul som sto igjen som vinneren. Men hun havnet dessverre helt i skyggen av den overeksponerte amerikanske duellen. Det burde hun ikke gjort.
For det var Ukrainas første gull i vinter-OL noen gang. Og Ukraina var så ny som selvstendig nasjon at OL-arrangørene måtte utsette seiersseremonien i jakt på den ukrainske nasjonalsangen. Den foreldreløse 16-åringen ble en sterk historie om hvordan idretten kan endre et liv. Hun flyttet så til USA, ble profesjonell og bor nå visstnok i Las Vegas etter et litt trøblete liv, men det er en annen historie.
[ Nå mobiliseres det for mulig OL-boikott ]
Astrid Uhrenholdt Jacobsen får Ukraina-spørsmålet fra en helt annen vinkel. Hennes rolle som leder av den norske utøverkomiteen og den noe diffuse dialogen med IOC om gjenåpning for utøvere fra Russland og Belarus, har skapt flere spørsmål enn svar. Den har til og med gjenåpnet en boikott-debatt. For Ukraina har gjort det klart at de ikke vil konkurrere mot sine krigsfiender og de baltiske landene følger etter. Og oppfordrer andre land til å gjøre det samme.
Dette handler altså om sommer-OL i Paris neste år, det som IOC håpet og trodde skulle bli gjenreisningen av OL som en verdensbegivenhetet i kjølvannet av de koronarammede lekene i Tokyo (sommer) og Beijing (vinter). Men så kom altså invasjonen av Ukraina som ble satt i gang rett etter at OL i Beijing var avsluttet, der for øvrig Russlands president Vladimir Putin var til stede på åpningsseremonien og hørte John Lennnons klassiske “Imagine” tone ut over arenaen. Han hadde åpenbart andre drømmer.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/GRYSSC3F5BB4FKY7C6NFI3C5YQ.jpg)
De fleste av oss virker ganske samstemte. Det er ingenting som taler for å ta russerne inn i varmen. Det er heller ingen logikk i å la utvalgte russiske utøvere opptre som såkalt uavhengige. Som tidligere idrettspresident Hans B. Skaset skriver på Facebook: “Løsningen med «nøytrale utøvere» er et påfunn for å narre verden til å tro at ordene dekker en form for straff”. I 2018 var Russland utestengt på grunn av den statlige dopingskandalen i Sotsji i 2014. Men noen utøvere fikk delta under IOCs flagg. Alle visste hvor de kom fra.
Det er mange fantastiske russere. Jeg kjenner noen av dem, men de skjønner også hvorfor de må utestenges.
Uhrenholdt Jacobsens forsøk på å koble menneskerettigheter til OL-deltakelse har først og fremst vært en kommunikasjonsmessig katastrofe, både internt og eksternt. Denne utøverkomiteen har stort sett jobbet i det stille, og i kjølvannet av Paris-bråket er det jo også opplagt ulogisk at et IOC-medlem kan være leder av en uavhengig, norsk utøverkomite. Er man inne i IOC er en av forpliktelsene å jobbe for IOCs visjoner. Og der handler det fortsatt om å skille idrett og politikk.
[ Kommentar: Ukraina skal delta, ikke Russland og Belarus ]
Som i all sin historie har vist seg umulig. Tyskland var lenge utestengt fra OL etter både første og andre verdenskrig. Da de søkte om det berømmelige “Hitler-OL” i Berlin i 1936, var Barcelona en av konkurrentene. Før tildelingen av lekene i 1931 likte ikke IOC den politiske utviklingen i Spania. Da Norge og vesten boikottet OL i Moskva i 1980 var det Sovjets innmarsj i Afghanistan et halvt år før som var begrunnelsen. Norges idrettsforbund vedtok boikott med 73 mot 57 stemmer. Totalt sto 65 nasjoner på boikottlista. Som igjen medførte at Sovjet og store deler av østblokklandene uteble fra OL i Los Angeles fire år senere.
Boikott av OL i Paris 2024 er ikke noe offisielt tema ennå. Men det kan bli det allerede på det kommende Idrettstinget i Bergen i juni der også ny ledelse av Norges idrettsforbund skal velges. Hvilken rolle vil Astrid Uhrenholdt Jacobsen ha der?