I januarvinduet brukte Chelsea alene mer penger enn resten av de fire andre store ligaene, La Liga, Bundesliga, Ligue 1 og Serie A, til sammen. De fire ligaene brukte 220 millioner pund (2,7 mrd.), mens Chelsea alene brukte 280 millioner pund (3,43mrd) på å kjøpe nye spillere. Når vi i tillegg legger til at Premier League totalt brukte 815 millioner pund (10 mrd.), altså nesten fire ganger så mye som de fire andre store ligaene til sammen, er det åpenbart at det er noe som er feil.
I april 2021 ble det mye ståhei rundt det europeiske superligaprosjektet, fordi man blant annet fryktet at det skulle danne en konsoliderende gruppe supermakter som ville få for mye makt og blant annet bruke den makta til å tjene enda mer penger. Nå trenger vi egentlig ikke å se lenger enn til Premier League, for å finne et åpenbart tilfelle der det skjer allerede.
[ Arsenal har snudd sin største svakhet til en styrke i jakten på ligagullet ]
At Premier League i seg selv er verdens mest populære liga, og at klubbene i den ligaen tjener mest, er egentlig bare naturlig, men skillet mellom Premier League og alle andre ligaer i verden blir bare større og større. Der verdensøkonomien og samfunnet for øvrig har blitt påvirket av pandemi og dyrtid, som også hindrer de andre store ligaene, er både lønnsgaloppen og kjøpsfesten større enn noen gang i Premier League.
Når den kjøpsfesten blir finansiert av golfstater på sportsvaskingsjakt, og amerikanske hedgefond-kapitalister som bruker all mulig økonomisk teori for å omgås fotballens regler, er det klart at noe er riv ruskende galt. Sportsvasking er én ting, og på ingen måte greit, men det nye og store nå er måten amortisering blir brukt til å unngå UEFA-kravene til Financial Fair Play-regelverket. (FFP)
[ Chelseas kjøpefest skaper hodebry for Potter ]
Praksisen er langt fra ny, og har kanskje best blitt eksemplifisert av Enron-skandalen på tidlig 2000-tallet i USA. For at de skulle gå opp på børsen fra kvartal til kvartal skrev de inn all forventet inntekt fra alle avtalene de inngikk på det første tilgjengelige kvartalet, mens utgiftene var spredt utover kontraktens levetid. Dermed gikk de med voldsomme overskudd hvert kvartal, som gjorde at aksjeprisen steg til himmels. Det gikk bare så lenge, før en av tidenes største økonomiske skandaler var et faktum.
Noe av det samme gjør Chelsea, når de gir ut 6, 7 og 8 år lange kontrakter til sine nye spillere. Det betyr at de kan spre kostnadene ut over et såpass langt tidsperspektiv at de ikke trenger å få inn spesielt mye i inntekter for å avsette den utgiften de har brukt. Det gjør at de kan kjøpe spillere for milliarder på milliarder, og selge for nesten ingenting, og likevel være innenfor FFP-regelverket.
[ Avis: Nye Premier League-regler vil skape jordskjelv – tar grep rundt klubbeierskap ]
Den taktikken reageres det på fra omtrent absolutt alle hold, og både rivaliserende managere og andre ligaer, mener at det er urettferdig og en uholdbar triksing med økonomi. Det er heldigvis også UEFA enig i, slik at det smutthullet trolig blir stoppet, slik at Chelsea ikke kan fortsette med den elleville kjøpsfesten de har hatt.
Med sommerens vindu, der Chelsea brukte 3,10 milliarder på nye spillere, har eier Todd Boehly med støtte fra investeringsselskapet Clearlake Capital altså på et halvt år brukt over 6,5 milliarder kroner. I samme periode har de solgt spillere for rundt 700 millioner kroner. Det er så langt unna en bærekraftig modell det går an å komme, men sannheten er at Premier League i stadig større grad beveger seg vekk fra alle andre aktører i fotballen og danner seg et eget maktsentrum der ingen andre kan konkurrere.
[ Klopp om Chelseas spinnville pengebruk: – Skjønner ikke hvordan det er mulig ]