Kommentar

Lys og mørke i Hitlers Tyskland

Mandag er det 90 år siden Adolf Hitler på demokratisk vis ble statsminister og med loven i hånd formet et nazistisk Tyskland.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Adolf Hitler spaserte 30. januar 1933 inn i Rikskanselliet, i dress og slips. Han lovet å forsvare den tyske grunnloven og det parlamentariske styresettet, og fikk makta av president Hindenburg, helt legitimt. Etter frie, demokratiske valg – og politiske hestehandler.

Bildene av dette er kanskje de mest skremmende fra hele denne opprørende epoken i europeisk historie. Da er det nesten lettere å akseptere at despoter og fascister kommer til makta ved revolusjon og kupp, med våpen og soldater. Det er kanskje derfor denne nære tyske historien skremmer oss sånn. Hitler tvang demokratiet i kne med demokratiets egne midler.

Uttrykkene for motstand og medmenneskelighet i Russland i dag, vil kunne bli svært betydningsfulle

I en artikkel i januar oppsummerte Klassekampens Bjørgulv Braanen status for de europeiske demokratiene. Han lener seg tungt på analyser av den amerikanske statsviteren Sheri Berman, Aftenpostens kommentator Frank Rossavik og den radikale forfatteren Arne Overrein, og skriver «vest­europeiske demokratier er svært motstandsdyktige mot antidemokratiske og fascistiske strømninger».

«Til tross for en insisterende pessimisme er de vestlige demokratiene robuste og blomstrende», skriver Braanen. Det er kanskje et øyeblikksbilde, men det er likevel en vågal påstand i 2023. På vei inn i krig og økonomisk krise, og inn i år med stor usikkerhet. Jeg skulle så gjerne delt optimismen, men jeg tror man sterkt undervurderer den menneskelige faktoren. Gåten Tyskland 1933 er fortsatt ikke løst. Hvordan kunne Europas fremste kulturnasjon, en sofistikert industrinasjon, et sterkere demokrati enn det britiske, med stemmerett for alle og verdens suverent sterkeste arbeiderbevegelse, i løpet av måneder bli et diktatur? Henfalle til politisk og rasistisk forfølgelse. Til angrepskrig og folkemord.

Dressen er borte. Den tyske statsministeren Adolf Hitler taler til 30.000 av sine uniformerte tilhengere i Kiel 7. mai 1933.

30. januar ble Hitler rikskansler. 1. mai var Tyskland i praksis et nazistisk diktatur. I løpet av 100 dager hadde han brutalt slått ned venstreopposisjonen, utlyst nyvalg og gjennomført en nasjonal boikott av jødiske butikker. «De lange knivers natt» året etter satt en blodig slutt på alle forhåpninger om indre eller ytre opposisjon. Hitlers forgjenger som kansler, Kurt von Schleicher, ble sammen med sin kone skutt og drept i sitt hjem. Tidligere kansler Franz von Papen ble skremt vettløs av Hitlers menn. I 1935 kom raselovene. Et land og en verden snudd på hodet i løpet av to år. Uten opposisjon. Uten motstand. Uten opptøyer. Men med masse entusiasme.

Forklaringene på hvordan det kunne skje er mange og sammensatte. Første verdenskrigs nederlag, tysk militarisme, moderne ideer om rase og om menneskelig renhet (som preget begge sider av det politiske spekteret), men likevel kan man ikke si at Hitlers vei til absolutt makt og overgrepene som fulgte, var forutbestemt, som noe typisk tysk. Gitt noen forutsetninger, kunne det skjedd hvor som helst. Med hvem som helst.

Hitlers lovlig valgte regjering i Berlin 30. januar 1933. Til venstre for kansler Hitler sitter Hermann Göring, til høyre Franz von Papen.

Den sterkeste skildringen av denne ufattelige transformasjonen finner man i Victor Klemperers dagbøker. Fra 1933 til 1945 nedtegnet han sine opplevelser, som tysk jøde. Som menneske i et totalitært regime. En skrekkfilm skrevet ut dag for dag, uke for uke, måned for måned, år for år. Hundrevis av tette sider med uvirkelighet. Klemperers bok er en bombe av innsikt i hvordan Nazi-Tyskland var mulig. Et unikt dokument, som det selvsagt var dødsstraff for å skrive.

Klemperer er helt spesiell i sin nitide beskrivelse av de mange små, nesten umerkelige skrittene mot det store stupet. Han beskriver hvordan nazistenes grep sakte, men sikkert ble festet og strammet. Hvordan en liten gruppe – med loven på sin side – kunne ta makta og forandre en kulturnasjon. Hvordan omgivelsenes holdninger til han som jøde forandret seg. Hvordan tilpasningene begynte. Dagen han ikke lenger fikk sitte først på trikken. Da han ikke lenger hadde adgang til biblioteket. Ikke fikk eie skrivemaskin. Eller bil. Hvordan et nytt regime, en ny kultur ble akseptert av flertallet. Naboene. Vennene.

Jenter i nazistenes ungdomsorganisasjon marsjerer i støtte for Hitlers valgseier 5. mars 1933. 44 prosent av tyskerne stemte på nasjonalsosialistene.

Han forteller om overfallene på gata. Om jødestjerna han måtte bære på brystet fra høsten 1941, og motet som måtte til for å gå ut på gata som en uønsket fremmed. Han var jo tysk i både hode og hjerte. «Jeg er tysk og jeg venter på at tyskerne skal komme tilbake», skrev han i mai 1942. I dag er Tyskland stadig Europas liberale ledestjerne. Det gir håp.

Alle tyskerne hadde ikke forsvunnet. Ikke alle holdt kjeft. Nesten på dagen ti år etter at Hitler spaserte inn til politisk makt, ble to unge tyskere arrestert i München for å ha spredd løpesedler med antinazistisk budskap på universitetet. 18. februar 1943 ble de to studentene Hans og Sophie Scholl tatt. Sophie fikk muligheten til å slippe unna med fengsel, men valgte å dø med sin bror. Men det er ironi til tragedien og offeret. For det de gjorde var nytteløst, naivt og i praksis et selvmord. Effekten var lik null. Fire dager etter arrestasjonen ble de kappet hodet av.

80 år etter lever «De hvite rosene» videre og inn i evigheten. En historie om verdien av moral og idealisme, om viktigheten av at noen våger å stå opp. For det tyske, nasjonale selvbildet har søskenparets mot vært svært viktig. Akkurat som de små, nytteløse uttrykkene for motstand og medmenneskelighet i Russland i dag, som rosenedleggelsene i Moskva etter terrorbombingen av sivile i Dnipro, vil kunne bli svært betydningsfulle for framtidas Russland.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen