Nye begreper har kommet inn i norsk fotball de siste årene: “Landslagsskole, kvalitetsklubb og akademiklassifisering”, er tre av dem. Alle handler om å øke kvaliteten på spillerne fra 13 år og oppover. Det er vel og bra. Men det øker også kostnadene. Treningsavgiftene for barnespillere i Oslo varierer med mange tusen kroner i måneden. Øst mot vest.
I Sagene IL bruker man 200.000 kroner i året på å dekke opp for manglende innbetalinger fra foreldre som ikke har råd. TV2 fortalte historien om gutten som kom trekkende med en sekk med tomflasker for å få betalt. På Holmlia og i andre klubber er historien den samme. Barna skal ikke lide, de skal ikke bekymre seg. Som en av jentene sa til Dagsavisen da vi besøkte Holmlia i fjor sommer: – Hva, er det ikke gratis å spille fotball?
Aftenposten har påvist tilstanden i Oslo der spillere fra såkalt rike bydeler nå dominerer når det skal plukkes spillere til såkalte sone- og kretslag. De ressurssterke klubbene, med høy betalingsvilje i nabolaget, lykkes. Dette er første trinn på opprykk til et høyere nivå i fotballpyramiden.
Ja, kvaliteten i klubbene har økt, Vålerenga er best i Norge innen det omfattende begrepet akademiklassifisering. Det handler om at klubber utvikler dels egne, dels spillere fra naboklubber med store ambisjoner. Den delen er ivaretatt.
Det store flertallet av gutter og jenter blir aldri toppspillere, men har fotballen som en sosial arena for fellesskap og kameratskap som i veldig mange tilfeller varer livet ut. Dette er fotballens unike kvalitet og idrettens viktigste verdi.
På Mortensrud har Klemetsrud IL også startet med akademi. Men den store forskjellen fra dette til andre brukere av det fine ordet, er at det er gratis. – Vi kan gjøre dette fordi vi får offentlig støtte (Klemetsrud IL-modellen) og støtte fra lokalt næringsliv (i dette tilfellet Hafslund Oslo Celsio). Vi får støtten fordi vi tenker like mye samfunn som sport. Vi bruker idretten som plattform for å jobbe med hvordan barn, ungdom og voksne oppfører seg mot hverandre, og med andre, skriver Marked- og prosjektansvarlig i klubben, Morten Nydal til Dagsavisen.
Tidligere fotballproff, Skeid-trener og forfatter av boka “Hjelp, jeg har blitt fotballtrener”, Anders Jacobsen, følger opp med å foreslå makspris i barnefotballen. “For Arbeiderpartiet ligger ballen på målstreken, det er bare å trille den inn i mål, men målteften mangler”, skriver han i et engasjert innlegg på Facebook. Noen bør i hvert fall se på og vurdere forslaget. Daglig leder i Oslo Idrettskrets, Magne Brekke, er redd idretten er i ferd med å bli bare for øvre middelklasse.
Året før pandemien traff oss var det ganske kraftig nedgang i antall barnelag i fotballen. Under pandemien forsvant det veldig mange frivillige som ikke har kommet tilbake. Profesjonaliseringen av barnefotballen skaper også avstand til de frivillige. Flertallet av foreldre som engasjerer seg gjør det for å støtte og hjelpe til at en sunn aktivitet holdes oppe. Så har vi den delen av foreldrene som ser en kommende Martin Ødegaard eller Caroline Graham Hansen i sine håpefulle. Og vil ha satsing deretter. Men etter femten år som frivillig i barnefotballen i Oslo, er det min erfaring at dem er i mindretall. Og de vil få sine tilbud.
Klasseskillene i samfunnet øker. Idretten må være den arenaen som kan motvirke det. Men det kreves politisk bevissthet og vilje. For vi vil fortsatt ha landslagsspillere som har vokst opp på Mortensrud og Holmlia.
[ Lyns damelag må flytte igjen ]