Uansett om du er kristen, foretrekker en annen religion – eller kanskje ikke noen religion i det hele tatt, er det umulig å ikke bli berørt av de aller første ordene i Bibelen:
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Og Gud sa: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt».
Disse eldgamle setningene fra Første Mosebok viser oss at menneskene i tusenvis av år har vært klar over hva som er forutsetningen for alt liv: Energi. Kraft. Lys og varme. Uten det, klarer vi oss ikke.
[ Jo Moen Bredeveien: Gode svar – på et annet spørsmål ]
I nyere tid har vi hatt en tendens til å glemme dette litt. Kraften har liksom bare vært der, uten at vi har tenkt så mye over det, mens vi har bygd våre industrisamfunn. Selv langt ute i klimakrisen har forståelsen av hvor grunnleggende avhengige vi er av tilgang på energi, i beste fall vært sånn passe.
Bibelordene som forteller at alt begynner med energi, ble fortalt og senere skrevet ned i Midtøsten et sted. Den samme regionen som det siste knappe århundret har kunnet bygge sin geopolitiske maktposisjon på et ufattelig reservoar av fossile brensler.
Nå har Vladimir Putin gått til gasskrig, og plutselig er strømpriser, forsyningssikkerhet, kabler, kraft og energi på alles lepper. Det ville sannsynligvis ha skjedd uansett. Vi er nødt til å forholde oss til at det bare er ett levedyktig svar på klimakrisen: En total omlegging av hele verdens energisystem. Det krever enormt mye av oss, og ville ha gjort det også i en hyggeligere og fredeligere verden.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Allerede da Joe Biden avla eden som USAs 46. president 20. januar 2021, bare to uker etter forgjengerens mislykkede kuppforsøk, visste han hva som var det mest sannsynlige scenarioet: Selv om han var valgt for fire år, hadde han antakelig bare to år på seg før det demokratiske flertallet i et eller begge kamre i Kongressen var borte.
På de to årene har verden endret seg radikalt. Pandemien har (inntil videre, i alle fall) funnet seg en plass på bakerste rad. Krigen har overtatt scenen.
Når vi blir så grundig slått, kan vi sette oss ned og sutre. Eller vi kan lære oss å løpe bedre.
Men klimakrisen har vært med oss hele veien, like trofast som en hengiven familiehund. Den har ikke tenkt seg noen steder.
På sensommeren i fjor fikk Biden-administrasjonen til slutt Inflation Reduction Act (IRA) gjennom i Kongressen. Navnet til tross: IRA er først og fremst en klimapakke. Eller forresten – «en klimapakke» blir for smålåtent. «Dette er det største tiltaket for klima – noensinne,» sa Biden da han signerte loven. Noensinne. Ikke bare i USA, men i verden. «This is a BFD», tvitret Barack Obama.
[ Eirik Hoff Lysholm: Det jeg aldri blir ferdig med å skrive om. ]
De har sine ord i behold. Visst er IRA en Big F … ing Deal. Pakken på 3700 milliarder norske kroner pumper insentiver, i form av vanvittige mengder skattekreditter, inn i den amerikanske økonomien. Den drar investeringer, arbeidskraft og energiproduksjon i grønn og klimavennlig retning med voldsom kraft. Flere uavhengige analyser kommer fram til omtrent det samme: Denne pakken alene sørger for at USAs klimagassutslipp reduseres med 40 prosent innen 2030.
IRA flytter USA fra en posisjon som etterdilter til rollen som ledestjerne i den globale klimapolitikken. BFD, ja.
[ Bjørn Olav Jahr: Evig eies kun et dårlig rykte, heter det. Prøv å bli kvitt bildet av et monster. ]
Industrien i USA, i Europa, i Norge og i resten av verden kommer til å trenge kraft og energi også etter det grønne skiftet. Spørsmålet blir da hvordan vi skal klare å produsere nok av den. IRA er et helt annerledes og nytt svar på det spørsmålet enn de vi har vært vant til.
Tanken er at omstillingen ikke skal skje ved hjelp hundrevis av små og store målrettede og skreddersydde tiltak, men ved hjelp av en massiv økonomisk kraftpakke som gjør markedet til klimapolitikkens tjener. Om fem eller ti år er det stor sannsynlighet for at vi kommer til å se oss tilbake, og nikke i enighet: Det store skiftet kom i USA i august 2022. Litt enkelt sagt: Der den europeiske (og norske) klimapolitikken i stor grad har handlet om å straffe klimaforurensning ved å gjøre den dyrere ved hjelp av kvoter og avgifter, velger amerikanerne å dele ut penger til de som omstiller seg til grønne løsninger. Mye penger.
Et av Norges aller største konkurransefortrinn er at vi har hatt billig energi. Hvordan skal vi klare å forvalte den fordelen i framtiden?
Ved nyttår trådte pakken i kraft. Dermed har konsekvensene av IRA for alvor begynt å skape politisk debatt også her i Europa. Det er langt mellom hurraropene. Isolasjonisme, handelsmurer og subsidiekonkurranse er ord som går igjen. «Disse ordningene er så gode for amerikansk industri at det kan bli en stor utfordring for oss», sier utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap). NHO frykter for konkurransekraften til norsk industri. I Brussel mumles det om en ny handelskrig. Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) frykter at prestisjesatsingen på batterifabrikker skal floppe på grunn av amerikansk proteksjonisme. Dagbladets politiske redaktør Geir Ramnefjell skriver at «USA vender verden ryggen i handelspolitikken» og advarer mot «en dødsspiral».
Men hva om europeiske ledere slutter å se det amerikanske krafttaket som en trussel, og i stedet velger å bruke det som inspirasjon?
Tidligere denne uka snakket jeg med Magnus Krogh Ankarstrand, som er direktør for Yara Clean Ammonia og med Yaras direktør for forretningsanalyse Magnus Horn Strømmen. De er også bekymret for konsekvensene av IRA, men velger likevel å se den som en gigantisk mulighet.
[ Jonas Bals: Vi skylder Ukraina mer enn en takk ]
Et av Norges aller største konkurransefortrinn er at vi har hatt billig energi, som igjen har gjort at vi har kunnet bygge opp lønnsom, kraftkrevende industri. Hvordan skal vi klare å forvalte den fordelen i framtiden?
Yara har hårete mål. De ønsker nå å dekarbonisere ammoniakkfabrikken på Herøya utenfor Porsgrunn. Lykkes de, vil det kutte 800.000 tonn CO₂ årlig. Dersom de hadde gjort det samme i USA, ville ulike tiltak i IRA gitt dem 22 milliarder kroner i støtte på ti år. Hvordan har norske myndigheter tenkt å møte det?
På svært kort tid har USA tatt igjen Europas forsprang, passert oss og tatt ledelsen med god margin. Nå er de blitt en energieksportør som omstiller i rekordfart. Europa er en energiimportør som sakker akterut.
Når vi blir så grundig slått, kan vi sette oss ned og sutre. Eller vi kan lære oss å løpe bedre.