Kommentar

Det jeg aldri blir ferdig å skrive om

«God fredag»-spalten: Jeg forsøker å følge med på de tema jeg tar opp i denne spalten, slik at jeg ikke skal skrive for mye om én ting. Likevel er det noe jeg stadig vender tilbake til, og det er det en grunn til.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det ville selvsagt ha vært kjedelig om jeg skrev om det samme hver fredag. Interne forhold i Dagsavisen er fint å informere om fra tid til annen, men det ville blitt navlebeskuende om det var tema for ofte. Hytta i Sverige og familien er hjertet nærmest og hører hjemme i en høyst personlig spalte. Det samme kan sies om fotballagene jeg liker og ungdommene jeg trener, men det personlige må ha overføringsverdi til flere, og da er det begrenset hvor mange ganger man kan sveipe innom det.

Det som derimot aldri kan gjentas for ofte, er det som oppleves personlig for oss alle. Derfor skriver jeg hvert år om 22. juli, og av samme grunn er holocaust et tema som er omtalt mer enn noe annet i «God fredag»-spalten. Fredag 27. januar er det den internasjonale minnedagen for ofrene for holocaust. Det var altså på denne datoen i 1945 at de siste fangene i konsentrasjonsleiren Auschwitz ble befridd, og derfor ble det besluttet av FN at denne datoen skal være minnedag for holocaust. Ifølge FN-sambandet tok holocaust livet av cirka seks millioner jøder, 400.000 sigøynere og 250.000 funksjonshemmede og homofile.

Det er så store tall at det fort kan bli vanskelig å forstå, men nettopp derfor må vi fortsette med å fortelle historiene, slik at vi kan fatte. Og derfor har jeg skrevet mange spalter: Om jødenes flukt fra Norge, om ekteparet som ble drept under flukten, om gartneren som hjalp jødene og selv måtte bøte med livet, om minnesmerker og steder jeg har besøkt i Norge, Tyskland og Israel, om hvorfor det hender at vi baker bagels på søndagsformiddagene etter god, gammeldags, jødisk oppskrift, og om at jeg flere ganger har gått fluktveien til fots fra Norge og inn i Sverige. Ikke fordi mine historier er viktige, men fordi historiene om dem som mistet livet bør angå oss alle. Og fordi den jødiske skikken om at mennesker egentlig dør to ganger, en gang når de dør og en siste gang når ingen lenger husker deres navn, skal hedres.

I kveld reiser jeg for øvrig til Berlin sammen med en kompis. Lørdag har vi billetter blant fansen av vårt favorittlag Union Berlin borte mot byrival Hertha. Jeg er sikker på at vi kommer til å ha det gøy, men vi kommer også til å se oss rundt inne på den gigantiske Olympiastadion, som Hitler fikk bygget til OL i 1936, og minnes noe mer. Såpass skylder vi historien. God fredag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen