«Nye ideer og bedre løsninger». Med disse luftige ordene vant Erna Solberg valget i 2013. Selv om hun fikk kritikk for å ha mumlet seg til makt, for å ha et diffust og tåkete budskap og for å pakke hard politikk inn i bomull, ble hun aldri konfrontert eller stilt hardt til veggs: Hvilke nye ideer? Hvilke bedre løsninger? Og var det ikke polariserende å antyde at motstanderne hadde gamle ideer og dårlige løsninger?
Erna Solberg satt med makten i åtte år. «Nye ideer og bedre løsninger» skulle vise seg å være et perfekt styringsgrunnlag for en regjering som stadig skiftet sammensetning, og der takhøyden for uenighet var så høy at den tidvis nådde helt opp til himmelen. Den solbergske parlamentarismen er definert ved at et regjeringsparti kan gå ut mot regjeringen det selv sitter i. Man kan være både i posisjon og i opposisjon – samtidig.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Om noe skaper politisk forvirring, skulle man jo tro at det var nettopp dette. Hvilket Frp skulle Frps velgere stemme på? Det partiet som satt i regjering, eller det partiet som kritiserte regjeringen? Men selv etter sju justisministere, omfattende dobbeltkommunikasjon, tre utvidelser og én exit fra regjeringen Solberg, uteble forvirringen. I stedet framstår nå Erna Solberg og hennes Høyre som styringsdyktigheten selv, holdt opp mot en Ap/Sp-regjering som blir framstilt som et lag som fomler, vingler og spinner av sted uten retning.
[ Eirik Hoff Lysholm: Hva er din drivkraft? ]
Det er gjentatt til det kjedsommelige, i månedsvis, at grunnen til Aps fallitt og Høyres suksess på meningsmålingene er at styringsorienterte velgere ikke helt finner seg til rett med den utilpasse Jonas, og i stedet søker trygghet i Ernas rolige favn.
Det er på denne bakgrunnen de siste dagenes kaos rundt Aps holdning til sitt eget slagord «Nå er det vanlige folks tur» blir interessant.
Kanskje kan en klassiker fra 70-tallet best beskrive det nye alvoret i dagens grimme, politiske virkelighet: Fra prat til praksis.
La oss være ærlige: Politiske slagord er for de spesielt interesserte. På sitt beste kan de fange en idé, vekke engasjement, kanskje gi et lite bidrag til å vinne et valg. Som styringsinstrumenter er de helt ubrukelige. Og som regel går de raskt inn i glemmeboken.
Når Aps kompliserte forhold til partiets eget slagord likevel har havnet nest øverst på dagsorden de siste dagene, kun slått av partiet Rødts desperate forsøk på å unngå moralsk kollaps i Ukraina-spørsmålet, skyldes det at denne historien bærer i seg en dypere undertekst.
[ Lars West Johnsen: Russisk forsvar gir like lite mening som nazistisk vern - Wehrmacht. ]
De fleste av oss har noen egenskaper som er både vår styrke og vår svakhet. For Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre tror jeg det kan oppsummeres i ordet VG-tegner Roar Hagen pleide å dekorere ham med i sine karikaturer: Dialogue. På sitt beste betyr dette evnen til å se en sak fra flere sider og til å inngå kompromisser, kombinert med en kontinental selvsikkerhet som gjør at man tør å si høyt det man tenker. På sitt verste betyr det å vingle, ikke klare å ta stilling, kombinert med en suverenitet som gjør at man tar sjansen på å holde seminar for åpen mikrofon.
Dette siste er det flere eksempler på. I fjor høst tenkte Støre høyt om å skifte ut sine nære medarbeidere på Statsministerens kontor, lenge før det skjedde (og da det til slutt skjedde, viste det seg at det var medarbeiderne selv som hadde bedt om avløsning). Så gikk han hardt ut mot tidligere nestleder Trond Giske og tok et kraftig oppgjør med ham. Men bare i ord. Ikke i handling. Før og etter valgseieren i 2021 ble velgerne lovet en trepartiregjering med SV, Sp og Ap. Det fikk de ikke.
Ble det viktigere å bortforklare enn å forklare? Viktigere å snakke seg ut av det enn å bare snakke rett ut?
Før det samme valget lovte altså Ap at det skulle bli vanlige folks tur. Partiet hadde en kampanje som var spisst målrettet mot lommebøkene til den arbeidende middelklassen. Vanlige Folks Tur var ikke bare et slagord, det var et styringsprogram.
Det er ikke Støres skyld, men krig, inflasjon og dyrtid har gjort disse forventningene umulige å innfri. Likevel: Så sent som i fjor høst forklarte sentrale Ap-kilder at denne målgruppen, de som tjener 750.000 i året eller mindre, er dem partiet har valgt å gå i allianse med, det er dem dette regjeringsprosjektet er til for. Den alliansen skulle ikke brytes.
Så sier Støre at han foretrekker andre slagord. Deretter trekker han seg, og skylder på at han bare var litt teknisk. I neste runde blir parlamentarisk nestleder Åsmund Aukrust sendt ut for å si at slagordet står fast, samtidig som næringsminister Jan Christian Vestre siteres på at det ikke er så sentralt lenger.
Nå er det ikke lenger høyresidens karikaturer av Støre som tåkefyrste og «Vingle-Jonas» som er hans største problem. Det er bildet av ham som en som ikke holder ord. En som ikke står ved det han har sagt. Det er i den fortellingen at slagordflukten blir et så skjebnetungt kapittel.
Hva er egentlig galt med et parti som viser fram usikkerhet og uenighet?
Vi må til noe av det aller mest grunnleggende i politisk kommunikasjon: Troverdighet. Problemet oppstår i det den kløende mistanken melder seg: Ble det viktigere å bortforklare enn å forklare? Viktigere å snakke seg ut av det enn å bare snakke rett ut?
Erna Solberg la «Nye ideer og bedre løsninger» i skuffen da hun hadde regjert en stund. Rimelig nok, det gir lite mening å gå til valg på fornyelse når man ber om mandat til å fortsette med mer av det samme. Men hun gjorde ikke noe nummer av det. Hun ga aldri uttrykk for at det var andre Høyre-slagord hun egentlig likte bedre. Hun bare byttet, smilte og fortsatte. Og hun hadde full styring på troppene. Ingen ytret seg offentlig på en måte som skapte usikkerhet om partilinjen.
[ Hege Ulstein: Stilleste gutt i stortingssal-en ]
Egentlig er det noe grunnleggende tiltalende ved en toppolitiker som tør å tenke høyt. Og hva er egentlig galt med et parti som viser fram usikkerhet og uenighet? Det er mer spennende enn taus enighet, og det skaper mer utvikling enn man får med stram disiplin.
Det er bare det, at Jonas Gahr Støre ikke har råd til slike diskusjoner nå. Han er kringsatt av fiender, og har gått inn i en tid der partiet han leder er i krise. Landet han styrer er kastet ut i et geopolitisk og økonomisk uvær vi ikke har sett maken til på årtier.
Et nytt eller nygammelt slagord klarer nok Ap alltids å finne. Kanskje kan en klassiker fra 70-tallet best beskrive det nye alvoret i dagens grimme, politiske virkelighet. Og være en rettesnor ikke bare for Ap, men for alle oss andre, også:
Fra prat til praksis.
