Kommentar

Når virkeligheten blir ubehagelig

Det Sumaya Jirde Ali opplever nå, er reell kanselleringskultur.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«I de periodene jeg tar meg i å frigjøre meg selv fra alt hatet, føler jeg at jeg blir straffa for det. Når jeg gir slipp og forsøker å leve, sier verden at jeg ikke får lov til det, fordi jeg er svart, muslim og ung kvinne».

Dette sa Sumaya Jirde Ali under et portrett i Dagsavisen i fjor. Hun fortalte om en sommerdag hun var sammen med noen venner. Hun følte seg fri, glad, lett. Hun syklet. Så lagde noen apelyder etter henne i veikanten.

Illusjonen om trygghet var knust.

Jeg har tenkt mye på det sitatet, etter hendelsen på Bar Boca. «Når jeg gir slipp og forsøker å leve, sier verden at jeg ikke får lov til det». Hvordan hendelsen med Atle Antonsen har vært et traume, oppå så mange traumer, for samfunnsdebattanten, forfatteren og poeten.

Dagsavisen kalte rasismen og hetsen Sumaya Jirde Ali har vært utsatt for tidligere, i en alder av 19 år, for «en av de styggeste forfølgelsene i norsk offentlighet de seneste årene».

Verden hennes må allerede ha føltes utrygg. Så når en av Norges mest folkekjære, som er helt klar over hvem du er og hva du er blitt utsatt for, plutselig skriker deg i ansiktet og rygger deg inn i et hjørne, en kveld du har det hyggelig med en venn – en kveld du gir slipp og forsøker å leve – det er vanskelig å forstå hvordan det føles.

Det er også vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være når verden sender hjerter i kommentarfeltet, men i praksis snur ryggen til deg, fordi den fortsetter som før.

Sumaya Jirde Ali var ikke med på premieren til sitt eget teaterstykke. Så sa hun opp stillingen sin som ansvarlig redaktør i tidsskriftet Fett. Så skrev hun et dikt:

jeg tror på tilgivelse

jeg tenker mye på ham

er han også innlagt?

Samtidig rant det inn kommentarer om støtte til Atle Antonsen. Nå må vi gå videre, sa de. «Heia Atle», skrev de. Fredag var han tilbake på jobb. Noen setninger om at han har skammet seg. Så var det over. Nå begynner det å komme snikende en konsensus om at «han ikke kan kanselleres for alltid, heller».

For norsk offentlighet er glad i å snakke om kanselleringskultur. Det er ikke lov å si noe, lenger, sier folk. Men det er visst lov å si ganske mye.

«Det er fint å få Antonsen tilbake på jobb. (..) Å få ham tilbake i tospann med mangeårig kompanjong Johan Golden er noe mange fans har ventet på. Det blir interessant å se hvordan de to løser «situasjonen», skriver VG-kommentator Hans Petter Sjøli, etter noen setninger om at han «Håper at Sumaya Jirde Ali kommer tilbake».

Jeg synes ikke det blir spennende å se. Jeg synes ikke folk burde være så opptatt av radioprogrammet Misjonen, eller hva han har å si der. Jeg synes ikke media burde ha utallige intervjuer med omdømmeeksperter om hvordan «Atle skal komme seg fra dette». «Dette er planer for comebacket», skrev TV 2 da det ble kjent at han skulle tilbake på jobb.

Navnet hans er over alt, ansiktet hans er over alt. Mens støtteerklæringene og bevisstheten fra folket om Sumaya Jirde Ali sakte, men sikkert roes ned. Hva slags signal er dette å sende ut, til alle dem som er blitt og fortsatt blir utsatt for rasisme?

Jo: Ikke plag oss med det. Vi kan alle være enige i at det er trist, men la oss gå videre.

Vet du hva jeg tror? Jeg tror folk synes det er mer spennende å snakke om Atle Antonsen. Jeg tror de har kost seg med å diskutere «hvordan han kunne gjøre noe sånt».

Det er som Hasti Hamadi, Sumaya Jirde Alis venninne, skriver i Vårt Oslo: «Det finnes en offentlighet som synes rasisme er for ubehagelig til at den ønsker å dvele ved eller forstå det. Dette skjer først og fremst med hensyn til han som utsatte henne for dette».

Denne saken viser de reelle konsekvensene når noen sier ifra. At rasismen i Norge blir møtt med at det ikke finnes rasisme i Norge, er et godt eksempel på rasisme.

Folk i kommentarfeltet har helt rett, dette er reell kanselleringskultur. Men det er ikke Antonsen som er offeret. Det er ikke han som har forsvunnet. Han skal skravle og skråle med kompisen sin på en av Norges største radiokanaler, etter å ha sagt noen ord om at han har skammet seg. Og sikkert ha en helt OK karriere videre, og folk vil snakke om ham og være opptatt av hva han driver med.

Og hun som sa ifra? Hun har blitt satt i en posisjon der hun må trekke seg fra alt.

Det bitende ironiske med dem som bruker anledningen til å si at rasisme ikke finnes her hos «oss» – det er rasisme. Å si ifra om sjikane og bli mer sjikanert. Opplevelsen hennes på baren den kvelden er nok bare enda et traume. Og det fra en av Norges mest folkekjære, hvite menn.

Hun er borte, han er over alt. Det skal vi bli rasende over.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen