Kommentar

Hva er din drivkraft?

«God fredag»-spalten: Hva er din drivkraft? spør NRK-journalist Vegard Larsen i et av de fineste programmene man kan lytte til på norsk radio.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Ofte tar jeg meg i å skru på «Drivkraft» fra P2 på telefonen på vei hjem fra jobb. Å lytte til nære samtaler med mennesker om hva som driver dem, er rett og slett en fin avslutning på det som kan ha vært en stressende arbeidsdag. Jeg vil tro at litt av meningen bak NRK-konseptet er at vi lyttere skal få inspirasjon til å tenke gjennom våre egne liv og valg. Sånn var det i alle fall for meg sist uke.

På lavmælt vis er Vegard Larsen dyktig til å få folk til å snakke i et format som gir rom for refleksjoner og innrømmelser, tårer og noen hikst. Noen ganger kan man plukke opp gode råd. Andre ganger sitter man igjen med nye perspektiver. Enkelte intervju setter seg ekstra i magen. Det var etter jeg hørte et slik, med Ervin Kohn, at jeg falt inn på tanker rundt hva det er som er min egen drivkraft.

De siste månedene har vi i Dagsavisen stått i litt travlere arbeidsdager enn normalt som en følge av kutt i pressestøtte og nær dobling av papirpriser. Vi må rett og slett endre oss for å kunne fortsette den leserveksten vi har hatt de siste årene, og vi må erkjenne at 2023 blir året der vi i Dagsavisen som underdog må løpe raskere enn våre større konkurrenter, for å låne et tips fra Kohn.

Det var fra en sånn tankerekke jeg fortsatte videre til ei mørk baktrapp i ei nå nedlagt avis i Bodø, mine raske skritt som tok tre trinn i gangen, og lukta av trykkpressa som ventet i kjelleren. Jeg tenkte på 17-åringen som mannet seg opp til å gå opp i redaksjonen i byens to aviser og som fikk lov til å prøve seg som frilanser hos den minste av dem. Problemet hans var at han kom hjem fra sin første jobb med blank film i kameraet.

Aldri har jeg følt meg dummere, men noe drev meg videre. Jeg ba tynt om en ny sjanse, og fikk den i bildearkivet på sporten. Noen uker senere rykket jeg opp til å taste inn resultater og sette fotballtabeller på søndagskveldene. Før den første sommeren var over tilbrakte jeg mange timer daglig i redaksjonen. I kjelleren sto pressa som hver kveld i 22-tida fikk hele avishuset til å riste. Jeg ble værende til sent på kveld og løp opp og ned de tre etasjene mellom desken og trykkeriet med filmene som ble til avissider. Sommeren etter fikk jeg tilbud om fast jobb som journalist med oppstart på kveldsvakt samme dag som jeg hadde siste eksamen på videregående skole.

Mens jeg tenkte på alt dette, slo det meg at jeg kjenner at jeg har en drivkraft og at den er at jeg trives som underdog og at jeg simpelthen elsker å lage avis – selv om de moderne avisene ikke lukter papir lenger. God fredag!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen