Sigma-hannen og den jenta: Den stille jakten på perfeksjon

Be that girl! Du har kanskje sett denne formuleringa? Kanskje googlet det? Kanskje også fått med deg haugevis av innlegg med tittelen «My morning routine?» Begrepet that girl, eller den jenta, knyttes gjerne til et innlegg der noen (unge kvinner) forteller om hvor fantastisk mye de får ut av å stå opp klokka fire eller fem om morgenen for å få mer ut av dagen før jobb. Gjerne trene, gjøre yoga, eller andre sunne livsvalg som gjør deg til «den jenta» som får til alt, og som jobber hardt for det. Budskapet: Sliter du med noe? Ta kontrollen selv og gjør noe med det.

[ - Jeg har vært uattraktiv for jenter i en lang periode av livet mitt (+) ]

Fenomenet stopper ikke ved leggerutiner. Det finnes haugevis av «den jenta»-treningsprogrammer, skjønnhetsrutiner, mattips, søvntips, ja, egentlig alt som er av små valg vi tar i hverdagen. Fellesnevneren er ting vi selv styrer. Gjør du gode valg for deg selv så forbedrer du deg, og blir: «That girl». Hun som alle ser opp til.

Det er lett å trekke på skuldrene over. Er det så farlig at noen vil stå tidlig opp om morgenen? Er det ikke bra å leve sunt? Kan vi ikke bare la være å bry oss om det? Jo da. Problemet er at det går farlig langt for noen. Gjerne de aller mest sårbare, som kanskje er litt mer alene enn de bør, og som sitter litt vel lenge og scroller på TikTok eller Instagram og blir «inspirert». Det er en grunn til at fagfolk slår alarm om unge kvinners selvdisiplin, og konsekvensene den ekstreme selvpiskingen får.

[ Kommentar: Hun fikk stemningsskiftet midt i trynet, for å si det forsiktig ]

Vi må introdusere et begrep til: Sigma-hannen. Dette må jeg innrømme at jeg måtte google da jeg først leste om det. Ikke bare fordi jeg er over 35 og muligens for gammel til å få med meg alt som skjer på TikTok, men kanskje mest fordi dette begrepet ikke styres så mye mot meg som «that girl»-innlegg gjør?

Der «that girl» angivelig gir unge kvinner positiv livsstilsinspirasjon, kommer dette begrepet mer i bruk når det er snakk om at menn skal finne styrken i ensomheten sin. De skal helst ikke trenge andre, i hvert fall ikke kvinner. De skal bli suksessfulle for egen maskin. Trene, være disiplinerte. I en veldig interessant sak fra NRK Vestland før helga, trekkes filmfiguren Patrick Bateman fra American Psycho fram som idealet som brukes i disse sigma-hann-innleggene. Det er gjerne memes med en tekst over som viser Batemans ambivalens eller tidvis hat mot kvinner, knyttet til et bilde der han framstår som sterk og veltrent.

For dem som ikke har sett filmen (eller egentlig boka) det refereres til: Bateman er en suksessfull mann, stinn av penger, veltrent, og på overflaten ganske så populær, men som bak lukkede dører utsetter kvinner for grov seksuell vold. Karakteren er ekstrem. Men elementer av ham, som selvhjulpenhet, uavhengighet fra kvinner, streng disiplin og at du er din egen lykkes smed, er velkjent fra den kontroversielle selvhjelps-guruen Jordan Peterson.

I NRKs sak advarer fagfolk mot det mørke i sigmatrenden, og idealiseringen av å mestre de vonde følelsene alene. Samtidig er det interessant å se hvorfor dette budskapet treffer en del menn, påpekes det. For hvor mye rom er det egentlig for mannlig fellesskap, diskusjon om maskulinitet og deling av følelser? Dette er jo blant de mange temaene vi har fått et Mannsutvalg som skal se på, blant annet.

Jeg tenker uansett at det er interessant å se disse selvhjelpstrendene i en sammenheng på tvers av kjønn. De skiller seg fra mainstream helseråd i sin ekstremitet, og treffer så individuelt at det kanskje er derfor det når offentligheten i så liten grad, annet enn ved små drypp i form av fenomensaker.

Det utfordrende med disse trendene som «that girl» og sigma, er at de er tosidige. De framstår som positive i kraft av at de ønsker å inspirere til bedre livsmestring. Til tilsynelatende sunne livsvalg. Samtidig: Noen tjener veldig godt på at menn og kvinner bruker timevis på å scrolle gjennom innlegg som skal hjelpe dem å bli en bedre versjon av seg selv. Og disse innleggene er som dop. Du trenger flere og flere av dem, og TikTok og Instagram er verdens rauseste doplangere.

[ En mammafeminists bekjennelser ]

Blir du egentlig en bedre versjon av deg selv hvis du står opp klokka fem? Eller hvis du trener til du stuper og i hvert fall ikke bryr deg om å ha en partner? Svarene er åpenbare. Dette er raske, fysiske løsninger på problemer som mest sannsynlig ikke er fysiske i det hele tatt. Og de såkalte løsningene er jo heller ikke løsninger. For du kan alltid forbedre deg. Perfeksjonismen er uendelig. Derfor stopper heller aldri behovet for inspirasjon.

Livsstilsråd og selvhjelp er et marked som har eksistert lenge. Men det er stor forskjell på de mer generelle helse- og livsstilsrådene man gjerne tidligere oppsøkte i ukeblader, magasiner eller bøker. Nå sørger algoritmer for at menn som kanskje framstår som aleine, får selveste American Psycho som ideal, mens unge kvinner bombarderes med fitness og søvnråd de kanskje ikke forstår at de har bedt om. Og det skjer uten at det foregår en større felles samtale om det.

Du blir det du spiser, sies det. I sosiale medier blir du fort til noe du har lest eller fattet interesse for én gang. Har du sett én reel-video med mattips får du gjerne 10 stykker i feeden neste gang. Til slutt bruker du så mye tid på samme type innhold at det gjør noe med deg. Og når dette innholdet plutselig får ideologiske eller spirituelle toner inn i seg, da kan vi virkelig snakke om gjennomgripende påvirkning.

Det virker umulig å stoppe det. Men det gjelder kanskje som med vonde følelser: Det kan hjelpe å snakke om det, og identifisere hva dette egentlig er. Sigma og «that girl» er eksempler på målrettet innhold som går til mange som framstår som mottakelige for ekstreme livsoppskrifter. Og det er ikke hjelp til selvhjelp som egentlig er utfallet. Avhengighet og lav selvfølelse blir noens sikre inntekt, og vi får stadig flere selvpiskende unge mennesker som lærer at veien til et godt liv ligger i drastiske individuelle valg. Kanskje er det dét som er den nye oljen? Det kan i hvert fall bli det, hvis vi ikke får påvirkningen fram i offentligheten.

[ – Knekkebrødkuren er som et mutert koronavirus som dukker opp igjen og igjen ]

[ Sylvi LIsthaug: – Vi må få flere barn ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen