Lørdag kveld skal toppidretten feire seg selv gjennom Idrettsgallaen fra det som en gang het Hamar OL-amfi. Toppidrettsåret 2022 har overgått alle tidligere årganger.
Erling Braut Haaland, Jakob Ingebrigtsen, Therese Johaug, Casper Ruud, Marte Olsbu Røiseland, Magnus Carlsen, Birgit Skarstein er bare noen av alle vinnerne som norsk idrett har fått fram og som kan skinne på idrettens festkveld.
Alle sammen har en ting felles. De kommer fra den samme, store samlende posten som kalles norsk breddeidrett. Den store fellesnevneren som drives av tusenvis av frivillige gratisarbeidere hver dag. Norsk toppidretts suksess avspeiler også et økende klasseskille. Det høres gammeldags ut, men er helt reelt.
Før selve Idrettsgallaen har Norges idrettsforbund invitert til seminar om den store frivillighetskrisen som norsk idrett står oppe i. Det er ikke bare frafall av unge, ivrige utøvere, men også av foreldre og andre unge voksne som Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard har vært avhengige av for å komme dit de nå er. Norsk idrett er basert på dugnad, fellesskap og at foreldre og andre ildsjeler stiller opp. Alle trenere og veiledere kan ikke bli betalt.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/V3RT2IQP7JAQFAIYTTG7FZHLHU.jpg)
Norske utøvere leverte tidenes gullrush i OL i Beijing for snart et år siden, antallet gullvinnere var så mange at folk flest for lengt har mistet oversikten. Hvor mange av de 16 norske gullvinnerne husker du? Sånt det var det enklere den gangen ett norsk OL-gull var et nasjonalt samlende høydepunkt. Slik er det ikke lenger. Og OL-gull vektes ikke høyt nok i en ny tid når Norge har fått fram verdensnavn i fotball, tennis og golf.
[ Nasjonalfuglen! Første norske hoppukeseier på 16 år ]
Slik sett har juryformann og toppidrettssjef Tore Øvrebø hatt en fornøyelig, frustrerende og umulig jobb. Det er selvsagt en vrien øvelse å sette Therese Johaug og Magnus Carlsen opp mot hverandre. Prestasjonene er så forskjellige, men begge er en del av underholdningsindustrien der vinnere skal kåres. Og det er det også det norske folk skal gjøre når de skal stemme fram årets navn.
Det kan ligge mye i den potten. I fjor ble det skihopperen Maren Lundby. Ikke fordi hun kunne matche sine konkurrenter i rene resultater, men fordi hun frontet sine egne vektproblemer for hele det norske folk. Dette er egentlig bare en spekulasjon. Folket blir ikke spurt hvorfor de stemte som de gjorde.
Men bak Maren Lundby og kobbelet av stjernenavn seiler det opp utfordringer idretten må prøve å løse. Strømkrise og en ny norsk form for fattigdom har vokst overraskende fort. Alle har ikke råd til å være med i idrettslaget sitt lenger. Treningsavgifter og medlemskontingenter øker. Og når utgifter må prioriteres, hvor havner fakturaen til det lokale idrettslaget da? Ikke over lista over livsnødvendige tiltak. Mat og varme kommer først.
[ Tour de Ski-programmet 2022/2023 ]
Dette rammer også frivilligheten. Vi har hørt historiene fra klubbene rundt oss. Hvorfor skal man orke å engasjere seg i sin lokale klubb hvis det også er klubbens økonomiske problemer man får i fanget? Man engasjerer seg for å inspirere til aktivitet, ikke for å få bunnlinja til å gå opp.
Alle skal med. Det er idrettens selvsagte slagord. Men skal man få til det må også politikerne se konsekvensene av frafallet. Etter at vi har hyllet Jakob Ingebrigtsens VM- og EM-gull må det få den største oppmerksomheten. Derfor er ikke “årets navn” kveldens viktigste kåring. Det er årets ildsjel. Der vi får fortellingen om hva som ligger i gleden av å jobbe for fellesskapet.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
---
Disse seks navnere er igjen i kampen om årets idrettsnavn på Idrettsgallaen fra en liste på 17 utøvere. Folkeavstemning avgjør:
Magnus Carlsen (sjakk)
Erling Braut Haaland (fotball)
Viktor Hovland (golf)
Jakob Ingebrigtsen (friidrett)
Jesper Saltvik Pedersen (alpint)
Casper Ruud (tennis)
---