Kommentar

Vestringsfølelse på Stortinget

Hvis det blir energimangel i vinter, kan vi bare samle stortingsopposisjonen foran en helfigurs Jan Christian Vestre-dukke. Da får vi kanskje et slags trasskraftverk.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det var årets første spørretime på Stortinget. Det var mer eller mindre hjertelige ønsker om et «godt nytt år» på starten av alle innlegg. Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) beveget seg med bestemte og raske skritt, bakover i stortingssalen, mot det lille bordet der det står en karaffel med kaldt vann og noen vannglass. Han helte opp til randen og drakk godt, før han fylte opp på ny og gikk tilbake til plassen sin på første rad.

Det var fullt forståelig. Han hadde akkurat stått 55 strake minutter på talerstolen og besvart en hel lysfontene av energiladde spørsmål om strømpriser, strømstøtte og arbeidsgiveravgift.

Kunsten er å framstå så fryktløs at motstanderen ikke tør annet enn å gi seg.

Som så ofte ellers la ikke opposisjonen nevneverdig vekt på at Vestre ikke er energiminister. Og som så ofte ellers svarte Vestre villig vekk om spørsmål som strengt tatt er langt utenfor hans konstitusjonelle ansvarsområde. Men kjernen, eller kjernekraften om du vil, i alle spørsmålene, var strømstøtte til næringslivet, et tiltak han jo har på sitt bord.

Som enhver strømforbruker antakeligvis vet, har regjeringen ordnet en omfattende og god strømstøtte til husholdningene. Staten tar 90 prosent av regningen over 70 øre pr. kilowattime for oss. Men næringslivet får ingen slik støtte. I stedet er det tilbudt en begrenset, søknadsbasert ordning der man kan få økonomisk bistand på gitte betingelser.

Vestre og regjeringens viktigste håndsrekning til næringslivet, er at de skal tilbys langsiktige kontrakter med fastpris på strøm. De kan strekke seg over 3, 5 eller 10 år. Planen er at dette skal gi lavere strømpriser, på nivå med slik de var før krigsutbruddet 24. februar i fjor. Det vil skape forutsigbarhet og strømregninger det bør gå an å leve med.

Målet er å unngå et ras av konkurser med påfølgende masseledighet. Foreløpig er det ingen fare for det. Antallet konkurser er færre enn normalen før pandemien, og ledigheten er på rekordlave 1,6 prosent.

For at dette markedet med fastpriskontrakter skal virke skikkelig, må det være stort nok. Mange nok strømleverandører må tilby mye nok strøm til lav nok pris. For å komme dit, må mange nok bedrifter etterspørre store nok avtaler til en realistisk pris.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Foreløpig er det et stykke fram dit. For å forstå hvorfor, kan vi gå til statsvitenskapen. En av de mest klassiske spillteoriene er Chicken run. Teorien er oppkalt etter den livsfarlige leken som var populær særlig i USA på midten av forrige århundre, og udødeliggjort i filmen «Rebel without a cause» med James Dean i hovedrollen.

Spillet går ut på at to biler kjører mot hverandre på full speed. Den som viker først, har tapt. Men hvis ingen viker, taper begge, i en dødelig kollisjon. Kunsten er å framstå så fryktløs at motstanderen ikke tør annet enn å gi seg, men samtidig alltid ha en fluktrute i bakhånd som en siste utvei, uten at den andre forstår det.

Et slikt Chicken run utspiller seg nå i det norske strømmarkedet for bedrifter, og vi fikk et lite subplot i gårsdagens spørretime på Stortinget. Så lenge næringslivet har grunn til å tro at regjeringen vil la seg presse til å gi andre former for strømstøtte enn disse fastpriskontraktene, vil de nøle med å forplikte seg til dem.

Og så lenge etterspørselen på grunn av dette forblir lav, vil ikke strømleverandørene se seg tjent med å tilby nok strøm til lave nok priser.

I mellomtiden permitterer bedrifter ansatte på grunn av høye spotpriskontrakter, og næringsminister Vestre presses hardt for å tilby andre støtteordninger. Men i Stortinget viste han ingen tegn til at det kommer ordninger som vil undergrave det tiltaket Vestre og regjeringen vurderer som best, selv ikke etter en snau times hardkjør.

Da Vestre på tampen svarte Høyres Nikolai Astrup med et hjertesukk om at Astrup «snakker ned» fastpriskontraktene med sin kritikk, kan det fint leses som en frustrasjon over at denne mekanismen bremser farten i utviklingen av fastpriskontrakter.

Filmens Chicken run ender med at en av ungdommene kjører i døden utfor et stup. James Deans karakter martres av skyldfølelse. I virkelighetens verden er det lite som tyder på at Vestre havner i en politisk trafikkulykke. Men noen arbeidsplasser kommer nok til å gå tapt før systemet er fullt fungerende.

Til sist: Selv om det kan virke slik, var ikke næringsministeren den eneste statsråden i spørretimen onsdag.

Det er krig i Europa. Og det er kommunevalg i år. Så utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) og kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) fikk to spørsmål hver, de også, helt på tampen. Men da hadde energien gått ut av de få av oss som fortsatt satt igjen i salen, for lengst.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen