Det pep i telefonen her forleden. Der ventet en video fra Jon fra Fredrikstad, en god hyttenabo i vårt felles, svenske ferieparadis. Han hadde vært i vår dalslandske grensebygd og felt sin julegran med børsa. Filmsnutten fikk meg til å le. Å skyte sin julegran er visstnok en årlig aktivitet for enkelte i vesle Nössemark, som ellers er mest kjent for å ha vært åsted for en av 80-tallets store TV-serier, «Rød snø» med Kjersti Holmen, Sven Nordin og Tomas von Brömssen i hovedrollene.
Tradisjonen med å skyte julegran ble dokumentert på svensk TV for 30 år siden, og det ble da hevdet at dette var noe som hadde foregått i skogene våre gjennom generasjoner. Riktig så lenge har ikke vi feriert i den lille bygda, men for mine unger er det ved en rødmalt låve i de svenske skoger at julefreden senker seg. Der tusler vi av og til sammen opp til «Julotta» i kirken på et nærmest ukristelig tidlig tidspunkt, men først og fremst er det der vi sammen kryper opp i sofaen, ser julefilmer, spiser vår julemat og finner vår julefred.
[ Nå har uekte juletrær blitt mye mer populære enn ekte ]
I bakgrunnen må jeg høre «Nordnorsk julesalme» minst et par ganger om dagen, og da reflekterer jeg over hvor jeg kommer fra og minnes mennesker som levde før oss. Ofte tenker jeg på hvor lang avstand det er fra der jeg kommer fra til der jeg er på jobb i storbyen. Med hytta i Sverige har vi funnet en kombinasjon som gjør meg lykkelig, og i jula, mer enn ellers, har jeg tid til å reflektere over hvor privilegerte vi faktisk er.
Som førstegenerasjons bygutt vokste jeg opp med ferier på mormor og morfars småbruk. De hadde virkelig jobbet og slitt for det de hadde, og selv om jeg ikke kjenner meg personlig igjen i setningene i Trygve Hoffs vakre julesang, kan jeg altså relatere hvert ord til mine besteforeldre på småbruket langt ute i havgapet. Ordene som beskriver det harde livet i de nordnorske bygdene er for øvrig like godt egnet til å fortelle historien om dem som bodde der vi nå har vårt juleparadis: «Verg dette lille du ga oss den dagen du fløtta oss hit, så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme i armod og slit. Vi levde med hua i hånda, men hadde så sterk ei tru, og ett har vi visselig sanna: Vi e hardhausa, vi, som du».
Hardhausa har vi altså i Nössemark også. Pluss juletradisjoner. I år har vi debutert med svensk julebord, der tradisjonsretten «Janssons fristelse» var en veldig positiv overraskelse. Hvem skulle tro at fløtegratinerte poteter med ansjos er så godt? Og hvem hadde egentlig trodd at noen går ut i skogen for å skyte sin julegran? Riktig god jul, med eller uten spesielle juletradisjoner!