Kommentar

Avliv hunden din!

Når hunden din er en fare for andre, må du ta ansvar for avlivning selv.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Når man har et kjæledyr man er veldig glad i er det fort gjort å se seg litt blind for feilene deres. Det føles for eksempel ofte som om hundeeiere bare kan to setninger. Den første drar de fram hver gang noen uttrykker ubehag, for eksempel hvis hunden oppleves som litt nærgående: «Åååh, men han er så snill så!».

Denne setningen gjentar de helt til de en dag tvinges til å bruke setning nummer to: «Det har han aldri gjort før».

Det er kanskje greit med en slik innstilling når det bare gjelder en litt masete eller ivrig hund, men når man også har denne typen skylapper for atferd som setter andres liv og helse i fare, da har det gått for langt.

Eiere som har satt hundeliv over menneskeliv.

Denne uken ble en kvinne fra Brumunddal dømt til et halvt års fengsel etter at rottweileren hennes drepte hennes eget barnebarn. Dommen fra Østre Innlandet tingrett er brutal lesing, særlig for noen som selv er småbarnsforelder. Den beskriver skadene på den lille ettåringen i detalj, og maler et svært dystert bilde av en tragedie som kunne vært unngått.

Særlig er det gjennomgangen av hundens historikk som er rystende å lese. Flere ganger tidligere hadde den 45 kilo tunge rottweileren angrepet barn. I 2016 bet den en tre år gammel jente i hodet. Bittet var alvorlig nok til at jenta måtte til sykehuset og sy. Samme år bet den en seks år gammel jente i hode, arm og rygg. Hun måtte på legevakta for å få sårstell. Året etter angrep hunden igjen, denne gangen en åtte år gammel gutt. I 2019 skadet den en gutt som var under ett år gammel.

I dommen fremheves det at avlivning av hunden var et tema etter alle hendelsene, og at både lege og veterinær ga råd om å avlive etter det første angrepet. Om ett av tilfellene forklarte kvinnen at hunden likevel ikke ble avlivet fordi offerets familie «ikke krevde det». Som om hun ikke kunne sørget for det selv. Som om en ansvarlig hundeeier må vente på et avlivningsvedtak før man avliver en åpenbart farlig hund.

I denne saken mener domstolen at hunden burde vært avlivet allerede etter det første angrepet. Ikke bare er dette noe det er lett å være enig med, men det er også noe som bør være førende for hva man gjør med aggressive og farlige hunder i fremtiden. Eierne må rett og slett ta sørge for avlivning selv. Ikke fordi en domstol eller annen myndighet krever det, men fordi det er den ansvarlige tingen å gjøre.

Historien viser oss dessverre at slik ansvarlighet langt fra er gitt. Tvert imot. Enkelte hundeeiere har gått langt for å slippe å avlive hunder, selv når disse har påført til dels alvorlige skader på barn eller voksne. Det er ikke vanskelig å trekke en slik sak ut i tid. Man kan klage på avlivningsvedtak og bruke penger på vurderinger av hunden. Noen saker krever stor ressursbruk og flere runder i retten.

De mest ekstreme har til og med gått så langt som til å ta loven i egne hender. I 2012 ble to hunder som skulle avlives etter å ha skambitt en toåring, stjålet fra kennelen der de var under oppbevaring.

Ikke engang når hundeeieren er en del av statens voldsmonopol, og dermed burde være blant de aller mest ansvarlige, er det gitt at farlige hunder blir avlivet. Det er faktisk ikke gitt at de blir omplassert skikkelig engang. For to år siden ble en politihund som skulle omplasseres, flyttet tilbake til distriktet der den hadde bitt en ti år gammel jente.

Felles for alle disse sakene er hunder som har påført barn skader, og eiere som ikke har vært bevisste på ansvaret de har. Eiere som har satt hundeliv over menneskeliv.

Det er selvsagt lettere å være etterpåklok, men i Brumunddal-saken fremstår det også som veldig åpenbart at det ville bli flere hendelser. Hunden hadde allerede angrepet minst fem mennesker, fire av dem barn. Eieren hadde også gått svært langt for å slippe avlivning. Hun hadde blant annet hatt hunden på en utredning, men unnlatt å fortelle eksperten som skulle utrede hunden at den hadde bitt et barn. Dødsfallet var en svært varslet tragedie.

Det er til en viss grad forståelig at mange nøler med å avlive selv farlige hunder. De fleste saker med aggressive hunder er ikke nødvendigvis så åpenbare som den i Brumunddal. Det kan være lett å avfeie angrep som «engangstilfeller», eller forklare hundens aggressivitet med at ofrene gjorde noe de ikke burde ha gjort rundt hunden. «Det har han aldri gjort før».

De fleste er også svært glad i hundene sine. De er familiemedlemmer og ledsagere. Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å avlive et kjæledyr. Men det bør nå være veldig tydelig hva konsekvensene kan bli av å la være.

Selvsagt kan det være både leit og vanskelig å måtte avlive hunden sin, men det bør blekne mot faren for at en selv eller noen andre blir skadet eller drept. Man har ingen rettighet til å eie dyr som utgjør en fare for sine omgivelser. Hundeeiere bør selv ta ansvar, og hunder som biter barn bør avlives.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen