Spørsmålene melder seg med full tyngde etter de store demonstrasjonene i Kina for to uker siden. I Beijing, Shanghai og flere andre byer samlet flere tusen kinesere seg med hvert sitt blanke ark. De ville så gjerne si noe, men holdt for det meste kjeft. Og arkene forble blanke.
Regimet rår i dag over en stor og veltrimmet politistyrke utstyrt med avansert teknologi
Dette er tilstanden i verdens mest folkerike land et halvt årtusen etter at Johann Gutenberg oppfant trykkekunsten, og syttifire år etter at Verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt. En femtedel av menneskeheten får ikke lov til å ytre seg fritt, selv om retten til frie ytringer er nedfelt i grunnloven.
I spissen for demonstrasjonene gikk ungdom i sin beste alder. «Det er ungdommen som er den mest aktive og vitale kraften i et samfunn», skrev Mao. «De er de ivrigste til å lære og de minst konservative i sin tenkning. Særlig er dette tilfelle i sosialismens tidsalder».
Han hadde naturligvis rett. Nettopp derfor er dagens ledere så opptatt av å kvele ungdommens protester i fødselen. Det gjør de ved å stenge høyere læreanstalter inntil videre og kartlegge demonstrantene ansikt for ansikt. Begge oppgavene er enkle og greie. Mens protestene pågikk, ble ungdommene filmet og fotografert fra alle mulige synsvinkler. Reaksjonene som venter dem, spenner over et bredt register fra soning til tap av studieplass og advarsel.
Ungdommen er en ubehagelig usikkerhetsfaktor i Xi Jinpings politiske regnestykke. Siden Maos død i 1976 har unge kinesere gang på gang talt regimet midt imot. I 1978–79 gikk de i spissen for «Beijing-våren», de skrev veggaviser så blekket sprutet og krevde intet mindre enn demokrati. En av forgrunnsfigurene, Wei Jingsheng, ble straffet med femten års fengsel. «Jeg beklager ingenting og trekker ikke tilbake ett eneste ord», sa han i sin sterke forsvarstale.
Ti år senere samlet flere hundre tusen ungdommer seg på Den himmelske freds plass. De sto der i seks lange uker, og igjen runget kravet om demokrati. Dramaet endte med at Folkets frigjøringshær rykket inn og ryddet plassen med makt. Hvor mange ungdommer som ble drept i blodbadet, vet vi ikke. Anslagene varierer fra noen hundre til noen tusen.
[ Kjell Werner: Rettssikkerheten er truet - fare for nye justismord ]
Klagemålene til dagens unge kinesere er mange og til dels sprikende. Studentene er misfornøyd med at kommunistpartiet i økende grad blander seg inn i deres hverdag med «gode råd» og «politisk veiledning». Studier i «Xi Jinpings tenkning» er blitt obligatorisk. Samtidig opplever de nettsensuren som stadig mer irriterende.
Nesten elleve millioner studenter uteksamineres hvert år. Etter Xi Jinpings ustanselige angrep på det private næringsliv og tre år med covid er jobbutsiktene dårligere enn på lenge. Kinesiske aviser skriver nokså åpent om studentenes frustrasjon. Mange studenter hadde håpet å få jobb i høyteknologisk sektor eller i de talløse privatskolene som fikk blomstre etter årtusenskiftet. Nå er begge sektorene rammet av innskrenkninger og konkurser.
Denne høsten er en av fem kinesiske ungdommer i aldersgruppen 16 til 24 år uten arbeid. Og flere vil det bli. Antallet ledige mellom 25 og 50 år er også økende. Kina går mot en tøff vinter med lavere aktivitet i flere sektorer, ikke minst i landbruket. I landets nordlige provinser opplever bøndene at avlinger av kål og annet blir liggende og råtne fordi transportsystemene har gått i stå. Den lange tørkeperioden tidligere i år gjorde situasjonen enda verre. Nå varsler meteorologene «kritisk tørke» også i 2023, ja selv i de sørlige provinsene, som normalt får nok nedbør.
Sjansene for mer uro er store. Xi Jinping kan trøste seg med at maktapparatet er godt rustet til å møte den, i hvert fall på kort sikt. Partiets strategi går ut på å slukke enhver farlig gnist i fødselen. Derfor er en gjentakelse av det som skjedde i 1989, lite sannsynlig. Regimet rår i dag over en stor og veltrimmet politistyrke utstyrt med avansert teknologi. I nødsfall kan politiet få hjelp av en stadig sterkere Folkets frigjøringshær. De siste årene har politiet og hæren fått rikelig tid til å øve sammen i Xinjiang, i landets urolige vestlige region.
[ Hege Ulstein: Politikk ligner ofte på husarbeid. Det synes best når det ikke blir gjort. ]
Regimet har i tillegg brukt milliarder på å utvikle et eget kinesisk internett. Visjonen har vært å skape et univers fritt for systemkritikk og farlige ord som «frihet» og «demokrati». Men i praksis har det vist seg vanskelig å realisere den, for den teknologiske utviklingen går så raskt at diktatorer alltid vil streve med å tette igjen smutthullene.
Etter demonstrasjonene forleden var regjeringen raskt ute med å iverksette nye sensurtiltak. China Digital Times, et USA-basert nettsted som har spesialisert seg på kinesisk sensur, skriver at regjeringen straks hevet beredskapen til «Nivå 1 Internett Nødrespons». Alle instanser som har med internett å gjøre, ble oppfordret til å fjerne «skadelige apper» som gjør det mulig å omgå sensuren. De ble også anmodet om å være spesielt årvåkne på Verdens antikorrupsjonsdag 9. desember og Verdens menneskerettighetsdag 10. desember.
Slik regimet vil drepe ethvert omikronvirus, vil det stanse ethvert «virus» som kan snike seg gjennom landets digitale brannmur. Begge oppgavene virker like umulige.
[ Jo Moen Bredeveien: Rødt-Mímirs julefortelling ]
Kina er ikke lenger i stand til å beskytte seg mot påvirkning utenfra, verken i cyberspace eller i den jordiske sfære. Den terskelen er for lengst passert. Siden 1980, da reformatoren Deng Xiaoping lanserte «Den åpne dørs politikk», har alle typer utveksling mellom Kina og resten av verden eksplodert. Fra å være en selvforsynt økonomi er landet blitt verdens ledende handelsnasjon. I 2019, samme år pandemien brøt løs, dro 155 millioner kinesere på utenlandsreise. Om lag 700.000 ungdommer forlot hjemlandet for å studere i andre land. Langt de fleste havnet i USA.
Omfanget av utvekslingen lar seg rett og slett ikke forene med visjonen om et «virusfritt» Kina. Skal lederne i Beijing nå sitt mål om gjøre landet «stort og moderne» innen 2050, må de åpne landet enda mer. Går de motsatt vei, er slaget tapt. De må også åpne de politiske ventilene og la de utålmodige av hjertet skrive hva de vil, gjerne på blanke ark. Bare under slike forhold vil den unge generasjonen bli med på reisen videre.
For Kinas enerådende kommunistparti er utsiktene uansett dystre. Samme hva det finner på, står det i fare for å bli utmanøvrert av ungdommen og globaliseringen.
