Kommentar

Advent på Bar Boca

Om Inger Hagerup og Sumaya Jirde Ali.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

På skolene i dag er det mange som tenner to lys, for håp og glede, foran åpne barneansikter og leser Inger Hagerups ord, et slags felleseie i Norge. Fjerde søndag før jul sier vi: Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned. For lengsel, glede, håp og fred, men mest likevel for fred, på denne lille jord, hvor menneskene bor.

Det som er bra, kjennes ekstra bra, og det som ikke er bra, ekstra sårt?

Ordet fred har en annen klang denne julen. I klasserom sitter det barn av de 35.000 ukrainske flyktningene som er kommet i år. Like mange er ventet neste år. Vi får en ny stor befolkningsgruppe, større enn for eksempel våre cirka 40.000 norsk-pakistanske medborgere.

For noen vil kanskje første minne fra norsk skole være Hagerups dikt.

Ritualer, som advent, er viktig. Vi merket det da noe så enkelt som å ta hverandre i hendene, ble erstattet med albuen. Et håndtrykk kan være fast, kaldt, slapt, varmt, formelt, etterlengtet og godt. En julefeiring kan være helt fantastisk eller helt jævlig, eller mest sannsynlig et sted i midten.

Hvorfor blir mye forsterket i julen? Det som er bra, kjennes ekstra bra, og det som ikke er bra, ekstra sårt? Hvorfor er det like sikkert som adventslys at i de stadig mindre leirbålene som er offentligheten vår, flakket tema som ensomhet, forbruksfest, vold i hjemmet, barnefattigdom like rituelt, hver jul?

Julefilmene handler om folk som blir dratt fra hverandre, men som til slutt finner sammen, aksepterer feilbarlighet, kommer over motsetninger. Vi møtes rundt en mytisk idé, ekstremt sterk, siden så mange forholder seg til julen. Men julefilmene er nettopp også bare det. Filmer. Ekte forsoning krever noe helt annet enn en julestjerne. Noe som får meg til å tenke på teksten Sumaya Jirde Ali skrev etter at Atle Antonsen hadde oppført seg som en rasist og drittsekk mot henne på Bar Boca for noen uker siden.

Det er vanskelig, ja, umulig for meg, i 40-årene, hvit, oppvokst i drabantbyen i Bergen, å forstå hvordan det er å være Sumaya Jirde Ali. På samme måte som jeg ikke vet hvordan det er å være et barn som har flyktet fra Ukraina og nå sitter omgitt av et helt nytt språk, og ser læreren tenne lys med ord jeg ikke forstår. For å ta det helt ut, kan jeg heller ikke forstå hvordan det er, innerst inne, å være bestekompisen min, som vokste opp i en av naboblokkene. Eller en av de andre vennene våre, som ikke ble med oss videre, men kom dit at han nå er død, av overdose.

Men jeg tror jeg kan forstå hvordan det er å oppleve noe grusomt, og hvordan kroppen trigges av det.

Ali skrev om det hun opplevde: «Jeg har en ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg ser på situasjonen som om jeg ikke selv sitter der, jeg ser på ham, ser aggresjonen i kroppsspråket, forakten i ansiktet, og det er da jeg blir redd.»

Det handler om hverdagsmakt, om rasisme, om hvordan det konstante trykket av å bli sett på som annerledes gjør at sånne opplevelser blir så jævlige. Men det er også en utrolig sterk beskrivelse av et traume og hvordan det kan sette seg i kroppen i uker, måneder og mange tilfeller år. «I tre uker har jeg vært låst i en tilstand av sorg, fortvilelse og gryende raseri», forteller hun.

Det er noe allmennmenneskelig her. Som er svært verdifullt. Et eksempel på hva som gjør Ali til en viktig forfatter, for hun skriver på en måte som overskrider hennes egen situasjon.

Jeg intervjuet ordføreren i Flå for litt siden. En bygd med 1000 mennesker hadde tatt imot 200 ukrainske flyktninger over natten. De fleste kvinner og barn. Etter en stund kom en ny buss, da mest menn. De ropte «Putin, Putin, Putin» idet de trampet på asfalten. Hvordan var det for de som har fedre og brødre igjen i krigen, eller har opplevd krigens terror på egen kropp?

Inger Hagerup skrev ikke bare nydelige barnevers og adventsdikt, men et av våre sterkeste krigsdikt: «De brente våre gårder. De drepte våre menn».

Da Sumaya Jirde Ali anmeldte skrev hun: «Det ga meg en følelse av å ha kontroll etter å verbalt og fysisk blitt frarøvet den.» Hun handler, aktivt, for å gjenvinne noe som er viktig for ethvert menneske.

Men hun skriver også: «Jeg er jo en person som mener at det ikke er feilene vi gjør som definerer oss som mennesker, men måten vi rydder opp på og tar konsekvensene av våre handlinger.»

Hun har tatt på seg et stort ansvar ved å anmelde, ved å stå i den stormen av dritt som det fører med seg.

Antonsen er på en måte vår tids Wesenlund. Vår kanskje mest kjente komiker. Hvordan kan han bruke sitt talent til å ta ansvar for det som skjedde og la oss alle lære av det, fremfor at det bare blir en «sak» som er over, eller skal køddes med på den litt harde 90-tallsmåten som en hel generasjon komikere vokste opp med?

Det gjenstår å se. Men det ligger en mulighet her. Ikke en sånn julefilm-mulighet. Det er for lett. For forsoning krever langt mer. Men en av tingene vi har lært noe om av fortellingen fra Bar Boca, tror jeg, er sårbarhet sammen med styrke, viktigheten av å markere grenser, og til slutt, mulighetene for forsoning.

Da kan det å tenne adventslys, og lese Inger Hagerup og Sumaya Jirde Ali, kanskje, bare kanskje mine medborgere, bidra.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen