Det gikk en stund før jeg forsto hva min gamle far i nord mente når han sa om folk han kjente: «Han er visst i dårlig form». Når noen er i «dårlig form», tenker jeg jo at man bare hangler litt. Føler seg litt uggen, litt forkjølet kanskje. Men etter noen samtaler med far forsto jeg at det lå et brutalt alvor under dette hverdagslige uttrykket. For det viste seg at de faren min sa var «i dårlig form», de hadde gjerne en alvorlig sykdom. De var faktisk på gravens rand.
Dette er et eksempel på den språklige tradisjonen man kan kalle «nordnorske understatements», eller underdrivelser. Folk nordfra har jo ellers ord på seg for å bruke altfor sterke språklige virkemidler. Som når en nordlending utbryter: «Nei, no e’ det like før æ går og hæng mæ». Dette betyr på ingen måte at nordlendingen er suicidal eller faktisk har planer om å kjøpe tau på Clas Ohlson for å henge seg på loftet. Det betyr bare: «Nå er jeg veldig oppgitt og frustrert».
Samtidig er det altså en nordnorsk tendens å ty til understatements. Raser det full storm med orkan i kastene på finnmarkskysten, sier ikke folk til hverandre: «Å, herregud for et forferdelig og grusomt uvær, er ikke du også livredd? Ingen fly kan lande og takene kommer til å blåse av». I stedet sier de med behersket ironi: «Nei, no va’ han skjønn».
Men etter litt research (OK, jeg bare spurte noen kolleger fra andre deler av landet), så viser det seg at understatements er vanlig i hele Norge. Som når man skal fortelle om et fantastisk nydelig måltid mat, som på alle måter smaker vidunderlig og deilig, da sier man både i Nord-Norge, Trøndelag, på Vestlandet, Østlandet og Sørlandet: «Det var ikke noen usmak på den, nei». Selv i Oslo sier man dette, hevder innfødte oslokolleger. Eller de sier beskjedent om egenlagd mat: «Ja, den var da etanes».
[ Jeg gråt da jeg glemte navnet på min beste venninne ]
Det er likevel mulig at Sørlandet er kongen av understatements. Når en sørlending opplever noe helt forferdelig som er helt katastrofe, sier han: «Kan’ke si æ lier det her». Føler en sørlending seg full av frådende raseri, kanskje sviktet og dolket i ryggen, strekker han seg til: «Æ syns ikke det va no greit».
Denne norske måten å uttrykke seg på kolliderer kraftig med dagens moderne mediespråk. Nå er det vanlig at kjente folk «åpner opp» om alt, sykdommer inkludert. De åpner opp om «tabubelagt sykdom», «skammens sykdom», eller «sjokkdiagnosen», og holder ingenting tilbake. Jeg kan også bli bekymret når det står på et nettsted: «Kjendis med trist helsebeskjed». Når jeg da klikker på saken, overbevist om at det er en som har fått kreft eller noe, viser det seg at kjendisen har fått en flis i fingeren. Eller så er ungen hennes blitt forkjølet og kan ikke bli med på juleavslutningen.
Jeg er likevel glad for at det ikke er faren min som lager disse kjendis-titlene. Selv jeg ville syns det var kjedelig om det sto: «Kjendis åpner opp om at hun er i dårlig form».