Bare få dager etter at det ble kjent at opposisjonen og regjeringsrepresentanter fra Venezuela skulle møtes i Mexico, med Norge som tilrettelegger, kom nyheten om at en avtale var undertegnet. Det betyr ikke at krisa i Venezuela går mot en snarlig slutt. Men avtalen åpner en vei mot reelle endringer. Det gir grunn til håp.
Viktigst er at USA nå er langt mer interessert i å normalisere forholdet til Venezuela
Konkret går avtalen ut på at det etableres et fond som skal forvaltes av FN. Det skal kanalisere rundt 3 milliarder dollar av Venezuelas midler som er frosset i utlandet til humanitære formål. Samtidig har USA gitt et unntak fra sanksjonene slik at Chevron kan begynne å produsere olje i Venezuela igjen, uten at pengene går rett i Maduro-regjeringens kasse. Tverrpolitiske komiteer er etablert for å kontrollere endringene. Sånn sett svarer avtalen på det skrikende behovet for humanitær hjelp og Maduros ønske om å sette i gang oljeproduksjonen, uten å risikere at godene tilfaller det korrupte og upopulære regimet.
Det er bra men, ganske begrenset, gitt krisa Venezuela har gått igjennom de siste årene. De såkalte «chavistene» har hatt makten siden 1999, først under Hugo Chávez, så under Nicolás Maduro. De siste ti årene har vært preget av økonomisk og politisk krise. Økonomien var i 2021 bare 13 prosent av hva den var i 2012, noe som resulterte i at over 90 prosent av befolkningen levde i fattigdom. I fire år hadde prisstigningen vært på over 1000 prosent årlig. Det siste året har økonomien blitt litt bedre, men flyktningstrømmen fortsetter. Over 7 millioner – eller nesten 20 prosent av befolkningen – har forlatt landet. Siden 2017 har det eksistert en regjeringsnedsatt grunnlovsforsamling som overstyrer landets folkevalgte nasjonalforsamling – uten å ha gjort noe forsøk på å lage en ny grunnlov. I 2022 konkluderte et FN utvalg med at menneskerettighetsbruddene til Maduro-regimet utgjorde forbrytelser mot menneskeheten.
[ Trine Østereng: Med Ivar Aasen på Tinder ]
Samtidig med nasjonal krise har det vært full splid internasjonalt. Under Trump førte USA strategien som ble kalt «maksimalt press». Den gikk ut på å anerkjenne opposisjonslederen Juan Guaidó som landets rettmessige president i 2019, siden valgfusk preget gjenvalget av Maduro i 2018. Samtidig ble sanksjonene trappet opp til å omfatte forbud mot eksport av olje, som utgjorde 97 prosent av eksportinntektene. Formålet var å strupe regjeringen og svekke støtten internt. USA fikk følge av 56 land i Europa og Latin-Amerika.
Kina og Russland, på den andre siden, har samarbeidet med Maduro-regjeringen, og hjulpet med å omgå sanksjoner. Norge har stått for en tredje vei, ved å ikke anerkjenne Guaidó, men å forsøke å legge til rette for forhandlinger. Så langt har ikke forhandlingene lyktes. Etter to tidligere runder, har man ikke oppnådd annet enn en begrenset avtale om humanitært samarbeid fra 2021.
Men heller ikke «maksimalt press»-strategien har ført fram. Maduro har reformert økonomien ved hjelp av privatisering, kutt i offentlige utgifter, handelsliberalisering og bruk av dollar istedenfor landets egen valuta. Det har skapt en blomstrende elite-økonomi og mindre press på regjeringen, men de politiske reformene uteblir. Regimet blir stadig mer autoritært og Maduro sitter trygt.
[ Hege Ulstein: Hvor lenge kan det være black week i Ap? ]
Hva er det så som er forandret nå? Internt er situasjonen for opposisjonen vanskelig. Guaidó har mistet det mye støtte, men heller ikke Maduro-regjeringen eller opposisjonens «Enhetsplattform», som nå forhandler i Mexico, nyter særlig oppslutning. Faktisk sier 75 prosent av venezuelanerne at de ikke har tillit til noen av partene. Selv om den splittede opposisjonen er blitt enig om å arrangere felles primærvalg før presidentvalget i 2024, har den ingen felles kandidat.
Men i verden for øvrig har de skjedd mye. Nabolandet Colombia har gjenopprettet diplomatiske og økonomiske forbindelser med Venezuela. Colombia har mottatt over 2 millioner venezuelanske flyktninger, og har all interesse av en bedring i situasjonen. Krigen i Ukraina har synliggjort behovet for andre oljekilder enn Russland, og Frankrike var vertsland for et formøte til forhandlingene i Mexico. Men viktigst er at USA nå er langt mer interessert i å normalisere forholdet til Venezuela og å bidra til å få økonomien på fote igjen enn tidligere, både for å stoppe strømmen av migranter, og gi amerikanske selskaper erstatning for tap og tilgang på olje. Sanksjonene og anerkjennelsen av Guaidó er blitt til en politisk og juridisk floke som legger hindre i veien for det.
Alt dette kunne økt risikoen for at man tvinger fram en avtale uten hensyn til demokratiet i Venezuela. En finlesning av avtalen fra 26. november tyder på at så ikke har skjedd. Snarere tyder den på at man har ønsket å sikre at 3 milliarder dollar til humanitære formål blir en døråpner til en avtale som kan sikre frie og rettferdige presidentvalg ved neste korsvei, i 2024, uten å gi den korrupte statskassa til Maduro mer å rutte med.
Spillet om Venezuela endrer seg hele tiden. Heldigvis ser det ut til at en gruppe dyktige tilretteleggere, inkludert noen veldig tålmodige norske diplomater, har lært seg spillets mange og manglende regler.
