Tellef og Toralv

Torsdag ble skuespilleren Toralv Maurstad bisatt fra Oslo domkirke. Kong Harald, stortingspresident Masud Gharahkhani og statsminister Jonas Gahr Støre var på plass i kirkebenkene sammen med det øvrige offisielle Norge.

Med Maurstads lange og store kunstneriske karriere var det en velfortjent heder at begravelsen skjedde på «statens regning». Siden 1881 er det bare om lag hundre nordmenn som har fått en slik ære.

Det er sjelden at det blir stående applaus i en begravelse. Det skjedde på torsdag. Da sjefen for Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, oppfordret til å hedre Maurstad med klappsalver, var ikke den prominente forsamlingen vanskelig å be.

[ Toralv Maurstad 1926 - 2022: For et liv! ]

Fredag deltok jeg i en annen begravelse i en av Oslos kirker, nemlig Røa kirke. Der burde det også ha vært plass for klappsalver selv om kontrastene til begravelsen dagen før var store. Han som ble bisatt fra Røa kirke var av de stille i landet. Han het Tellef Dannevig, ble 51 år gammel og hadde Downs.

For vel 20 år siden ble jeg kjent med Tellef. Faktisk er han den eneste med Downs-diagnose jeg har hatt anledning til å komme tett innpå.

Jeg bruker ikke min faste spalte i Dagsavisen til å forherlige Downs, men jeg synes det er viktig å formidle bredt hvilken berikelse det har vært å bli kjent med Tellef.

Han var entertainer, men likevel så langt fra skuespiller som det er mulig å komme. I hele sin ferd var det de ekte følelsene som kom ut, enten han spilte horn i musikkorpset på Torshov skole, red eller stelte hester eller drev med fotball i BUL.

Han var idrettssupporter på sin hals. Han lærte meg at ordet supporter ikke er forbundet med et øyeblikks jubelbrus, men at det er en dypfestet holdning og en varig tilstand.

• Tellef – supporteren som alltid var så lojal. Enten det var foreldre, søstre, onkel- og tantebarn, svogere, venner eller store idrettshelter. Alle nøt godt av hans vennlighet og hengivelse.

• Tellef – supporteren som var så lett å begeistre. Enten det sto om en olympisk gullmedalje på Lillehammer, eller når han samlet inn kollekten i Røa kirke, eller når han alene dro ens ærend til Drammen for å heie på Strømsgodset eller når han befant seg å Røa-banen for å backe opp Røa Dynamite Girls eller Njårds håndballjenter.

•Tellef – supporteren som var så lett å skuffe når det ble «stang ut». Her viste han også supporter-egenskaper. Han kom seg alltid opp igjen av den dype dalen og gjøv på med ny frisk.

[ Dette er skamløst, Støre! ]

Det var mye konge og fedreland hos Tellef. Han bar opp en stor stolthet over å ha gått i parallellklassen til prinsesse Märtha Louise på Smestad skole. Bildene av kongehuset satte sitt preg på leiligheten.

Vennskapet med Tellef har satt varige spor. Jeg sitter igjen med stor takknemlighet over å ha blitt involvert i et annerledes levd liv enn det som er vanlig i Norge.

Møtene med Tellef fikk meg til å reflektere over hvem som er sterke og hvem som er svake, og hva det er som gir et menneske verdi. Som Peer Gynt-tolker var det sikkert også noe som opptok Toralv Maurstad.

Nå er Tellef og Toralv ute av denne verden. På hver sin måte ble de en berikelse. Vi gir klappsalver til dem begge.

[ Ta avstand fra voldsretorikken ]

[ Hvor lenge kan det være black week i Ap? ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen