I begynnelsen av mai neste år samles Ap til landsmøte. Innen den tid er sikkert mye forandret her i verden. Vi er blitt vant til store, ubehagelige overraskelser de siste årene: pandemi, krig, klimakatastrofer, terror, energikrise og superinflasjon.
Jonas Gahr Støre bør håpe at de neste månedene byr på hyggelige overraskelser, også. For jeg tror ikke han tåler målinger på dagens nivå og et parti i konstant, politisk depresjon i de 160 dagene som er igjen før han skal åpne Aps 69. ordinære landsmøte 4. mai 2023.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Siden skrekkmålingen på 16,9 til Dagsavisen og Fri Fagbevegelse for to uker siden, har Ap blitt målt helt nede på 15-tallet. En måling i Dagbladet onsdag på 19,8 burde normalt ha blitt oppfattet som katastrofal, men nå kan den like gjerne leses som et ufarlig skuldertrekk i en ellers grusom hverdag.
Tegnene på et parti i krise, og enda verre – et parti som ikke aner hvordan de skal få slutt på krisen, blir flere og flere.
Få, om noen, mener at Giske og hans illojale aktivitet er årsaken til Aps krise.
Mandag la Høyre fram sitt alternative budsjett. Arbeiderpartiets folk hadde sett fram til det. Forventningene var store: Nå skulle den store og voksende kjempekonkurrenten vise kortene, og presentere ubehagelige prioriteringer: Usosiale kutt og mer til de som har mest fra før. Det ville gjøre det lettere å selge budskapet om at regjeringen faktisk har tatt ansvar for å levere et rettferdig og omfordelende budsjett som setter vanlige folk foran sterke pengeinteresser.
[ Linn Stalsberg: Ap, gå inn i din splid ]
Høyre leverte, de. Deres alternative budsjett halverer fagforeningsfradraget, fjerner tannhelsereformen, kutter i barnestøtten til uføre, har et flatt ABE-kutt på en prosent i offentlig sektor, kutter feriepenger til arbeidsledige og gjeninnfører karensåret for de som går på arbeidsavklaringspenger.
Et budsjett som med kirurgisk presisjon skjærer seg inn der det gjør aller mest vondt for LO. En gavepakke til Peggy Hessen Følsvik og resten av fagbevegelsen. Her kunne de virkelig ha tatt fram de store bokstavene. For eksempel på kartellkonferansen på Gol denne uka, som fant sted dagen etter at budsjettet ble lagt fram. Men Følsvik var i Australia. Heller ikke etter kartellkonferansen har det kommet noe som ligner retorisk nødhjelp fra LO. Det eneste lyspunktet for Støre etter besøket på Per’s hotell, der kartellkonferansen finner sted, var at han ikke ble regelrett skjelt ut av en forsamling som var mer lunken enn rasende.
Det er flere i Ap som gjerne vil ha Tajik tilbake i en fremtredende posisjon.
Arbeiderpartiet har aldri klart å reise seg uten at det fagligpolitiske samarbeidet har vært sterkt og samkjørt. Men nå går LO i garderoben i stedet for å score på åpent mål med en ball som ligger på straffemerket.
Internt i paritet er det også en stemning som minner mer om opphørssalg enn om samling i bånn. En ulmende lederdebatt er fortsatt bare så vidt merkbar, men stadig flere ser at det ikke kommer til å være nok å bytte ut litt av mannskapet på Statsministerens kontor og utvide ledelsen med én nestleder, for eksempel Tonje Brenna. Flere peker på at partisekretær Kjersti Stenseng har et betydelig ansvar for krisen partiet står i.
Denne uka ga tidligere nestleder Hadia Tajik et intervju til VG der hun tok til orde for å tenke nytt om barnetrygden. Men det er også blitt lagt merke til at hun i det samme intervjuet sier at «jeg har masse arbeidskapasitet» og at hun er «veldig motivert for å bidra til å finne politiske løsninger for fremtidens Ap». Det blir selvfølgelig tolket som at hun åpner for et comeback, hvis partiet vil.
Det er flere i Ap som gjerne vil ha Tajik tilbake i en fremtredende posisjon, og som mener det er et vanvittig sløseri at ikke en kapasitet som henne blir brukt mer aktivt i dagens krisesituasjon for partiet og for regjeringen. Men hun er fortsatt omstridt. Selv om hun har gått av, beklaget og betalt frivillig ekstraskatt etter pendlerboligsaken fra 2006, trekkes den stadig fram. Også til tross for at forholdet fra 2019 som utløste hele skandalen gjennom en sak i Aftenposten, er funnet helt i orden i forbindelse med Skatteetatens gjennomgang.
Et paradoks i så måte er det store fraværet av omtale av Trond Giskes pendlerbolig. Mange i hans stadig voksende tilhengerskare i og utenfor Nidaros Sosialdemokratiske Forum er svært kritiske til Tajiks pendlerboligsak. Men de viser liten interesse for å vurdere Giske etter den samme målestokken. Giske svarer ikke på gjentatte spørsmål om han er en av dem som har fått krav fra Skatteetaten, og unngår kritiske spørsmål. Ifølge TV 2 skal Skatteetaten ha fattet vedtak om at Giske skulle ha skattet av en inntekt på 563.803 kroner.
Få, om noen, mener at Giske og hans illojale aktivitet er årsaken til Aps krise. Derimot er den et symptom på et større problem, som nok også er en stor del av årsaken til at det går så dårlig. Det handler om mangel på tydelig ledelse. Rett og slett en sjef i Ap man kan ha tillit til når det kommer til å skjære gjennom og rydde opp. Ikke bare når det gjelder personalspørsmål, men også når det kommer til politikk og kommunikasjon.
Dersom det inntrykket festner seg og blandes med fortsatt dårlige målinger, kan det mikses til en cocktail som Jonas Gahr Støre ikke tåler. I alle fall ikke om han må innta den over lang tid.