Forrige ukes skrekkmåling for Fri Fagbevegelse og Dagsavisen utløste alle alarmene i Ap. Heldigvis, får vi si. Det er positivt at røykvarsleren fungerer når huset står i full fyr. De sentrale miljøene, enten vi finner dem i LO, på Youngstorget, i Stortinget, i AUF eller i regjeringen skjønte at 16,9 var et tall det ikke gikk an å ignorere. Senere er vår måling bekreftet av Nettavisen, som måler Ap til 16,7.
Allerede dagen etter målingen tok AUF-leder Astrid Hoem et modig og nødvendig oppgjør med Trond Giske i NRK-programmet Debatten. Oppgjøret var modig fordi Giske har mange tilhengere som går i krigen for ham. Det har Hoem fått merke. Det var nødvendig fordi Hoems medlemmer har opplevd utfrysing og Giskes maktbruk på kroppen, ikke minst i Trondheim og Trøndelag. Da Giske svarte henne «skal ikke jeg si fra om hva tusen medlemmer mener?» kunne hun ha replisert med «skal ikke jeg snakke på vegne av mine 8000 medlemmer?» I realiteten var det nettopp det hun gjorde.
[ Hege Ulstein: 16,9 bør skremme vettet av Arbeiderpartiet. ]
Hoems konfrontasjon var ikke avtalt med Jonas Gahr Støre eller Statsministerens kontor på annen måte enn at de hadde fått et forvarsel om at det kunne komme noe fra AUF-lederen hvis det falt naturlig. Da Jonas Gahr Støre ga Hoem full støtte dagen etter på NRK-programmet Politisk kvarter, var det mer spontant enn planlagt at han gikk så langt som han gjorde. Også det var nødvendig, og helt riktig. Men det burde ha kommet for lenge, lenge siden.
Hvis Trond Giske hadde deltatt i Maskorama, ville figuren hans ha fått navnet «Mr. Vendetta».
Noen liker å spise lørdagspizza, se på Maskorama og gjette seg fram til hvem som er skjult inne i kostymene ved å tolke ulike hint og sangstemmer. I det politiske miljøet har en annen, og litt tilsvarende gjettelek vært populær, om enn noe mindre spektakulær: Hva er det Trond Giske vil? Noen få lurer fortsatt på det, mens de fleste ser et helt tydelig mønster: Giskes dårlig skjulte angrep på Støre er personlige.
Dette handler om hevn. Jonas Gahr Støre la Trond Giskes politiske liv i ruiner. Han skal få tilbake med samme mynt. Hvis Giske hadde deltatt i Maskorama, ville figuren hans ha fått navnet «Mr. Vendetta».
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Det er slett ikke sikkert at Giske klarer å gjennomføre hevntoktet. Det største hinderet er i så fall ikke Støres fortsatt ganske nølende motstand, men Giske selv. Måten han har manøvrert på de siste par ukene blir altfor voldsomt, også for mange av dem som mener det var galt at han måtte gå av som nestleder, og som synes han får for lite anerkjennelse for den sterke rekrutteringen av Ap-medlemmer. Nye – og gamle, i dobbelt forstand. Svært mange ser nå at han ikke er en lagspiller, og at han helt tydelig setter egne ambisjoner foran partiets beste. Det er ikke så smart i Ap. Man bør i det minste prøve å late som at det er partiet man egentlig jobber for.
[ Lars West Johnsen: Lakselobbyens fiskeskrøner ]
Det vil komme endringer i Aps ledelse på landsmøtet neste år. Jonas Gahr Støre har helt siden før sommeren antydet at han vil utvide ledelsen med en ny nestleder. Nå virker han helt sikker i den saken. Selv om de fleste mener at denne nye nestlederen kommer til å bli Tonje Brenna, er det altfor tidlig å utelukke andre løsninger – inkludert et comeback for Hadia Tajik. Bytte av partisekretær er også aktuelt, og kan gjøres mer smidig ved at nåværende partisekretær Kjersti Stenseng får en plass i regjeringen. I tillegg vil det bli utskiftinger i sentralstyret, som av mange omtales som altfor topptungt og regjeringsdominert. Hvem som skal lede denne prosessen er ikke avgjort, men det kommer til å få stor betydning. Det blir mest sannsynlig enten LO-leder Peggy Hessen Følsvik eller parlamentarisk leder Rigmor Aasrud.
Tirsdag møtte Jonas Gahr Støre landets mest sentrale politiske journalister og redaktører på et allerede sagnomsust seminar i Stortingets presselosje. På spørsmål fra DN-journalist Marie Melgård mer enn antydet han at det kan komme skifter også på Statsministerens kontor. Det er ikke rart dersom en eller flere av hans medarbeidere ønsker avløsning. For ikke lenge siden gikk en nøkkelperson, Aps statssekretær i Finansdepartementet Lotte Grepp Knutsen, av. Det var etter eget ønske, på grunn av stor arbeidsbelastning. At også andre kan tenke sånn, vil ikke være så overraskende. Det spekuleres allerede i hvem som i så fall kan gå inn, og konkrete navn på et par pressefolk er blitt nevnt som nye statssekretærer på SMK.
Støre risikerer maktkamp, bråk og kritikk. Men det får han nok uansett, så det er like greit å ta regien.
Det kanskje viktigste grepet Ap kunne ha gjort nå, framstår derimot som helt umulig. Det er svært høye odds for at Støre får SV med seg for å danne en flertallsregjering. Da er det mer sannsynlig at Senterpartiet går ut. Sett fra SVs ståsted vil en invitasjon nå være motivert av at Ap vil ha SV inn for å løse sine egne problemer. Les: De er sultne på velgerne til SV. Den delikatessen er ikke SV særlig lysten på å tilberede og servere. Forståelig nok. Det gjelder nok uansett hvem som overtar som chef og SV-leder etter Audun Lysbakken.
Støre kan endre mannskap, utvide ledelsen og forsøke å stoppe Giske så mye han vil. Det viktigste er likevel politikken. Det er overtydelig – senest i siste spørretime på Stortinget – at Høyre-leder Erna Solberg nyter å forsyne seg rikelig av flytvelgerne som er i bevegelse mellom Ap og Høyre. Målingene kan tyde på at statsbudsjettet har flyttet nesten alle sammen over til Høyre. De fromme ønskene i Ap om at et sterkt omfordelende budsjett skulle skape ny medgang og oppslutning, er ikke blitt innfridd. Nå er logikken i regjeringen at det likevel var riktig å gjøre de upopulære tingene i det første budsjettet. Da har man penger og større handlingsrom senere i perioden, og kan lage hyggeligere budsjetter når stortingsvalget i 2025 nærmer seg.
[ Magnus Forsberg: Rasisme er mye mer enn bare Ku Klux Klan og apartheid. ]
Noen konkurranse om flytvelgerne er Ap ikke klar for å delta i. Tvert imot er det en spissere brodd mot Høyre, et enda tydeligere og klassisk sosialdemokratisk prosjekt med vekt på fordeling, rettferdighet, offentlig velferd og en tilstedeværende stat som skal være løsningen. En mulig fordel med den strategien er at den kan innskrenke Giskes handlingsrom betydelig, om den blir framført av noen som kommunisere den tydelig nok.
Det dummeste Jonas Gahr Støre kunne ha gjort i møte med skrekkmålingene, vår å gjøre ingenting. Signalene de siste dagene tyder på at han kommer til å ta noen sjanser. Han risikerer maktkamp, bråk og kritikk. Men det får han nok uansett.
[ Eirik Hoff Lysholm: Fotball med samvittighet ]