Kommentar

Ingen i Norge er rasister

Rasisme er mye mer enn bare Ku Klux Klan og apartheid.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Mediebildet de siste dagene har vært sterkt preget av en hendelse mellom komiker Atle Antonsen og poet, dramatiker og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali. På en bar i Oslo skal Antonsen ha vært aggressiv, bedt Jirde Ali om å holde kjeft, og påstått at hun var «for mørkhudet» til å være i baren.

Saken kommer en måned etter at en annen norsk kjendis, TV-profil og tidligere fotballspiller Bernt Hulsker, ble dømt til betinget fengsel og bot etter å ha sagt grove rasistiske ting til en dørvakt på et annet utested i Oslo. I dommen finner Oslo tingrett Hulsker skyldig i å ha kalt dørvakten «jævla neger», og for å ha sagt «hvordan kan du be en hvit mann om å gå ut» da han ble bedt om å forlate karaokebaren.

Vi bor i et land hvor ikke engang de som er dømt for rasistiske ytringer er rasister.

Begge utsagnene er stygge, men det siste har en spesiell brodd. Det sier i klartekst at Hulsker følte seg som overlegen eller bedre enn dørvakta − kun på grunn av sin hudfarge. Det er en type rasisme vi i majoritetsbefolkningen sjeldent ser, fordi den er så eksplisitt.

Til tross for den ganske knusende dommen og den åpenbare rasismen er det viktig for Hulsker å hevde at han ikke er rasist. I et intervju med TV2 bedyrer han at det ikke finnes «et eneste rasistisk gen» i ham. Noen snaue uker etter at han altså ble dømt for stygge rasistiske uttalelser.

Dette er en gjennomgangsforklaring for folk som er dømt for eller har utøvd rasisme. Ingen føler noen gang at de er rasist. Vi finner det samme i unnskyldningen Atle Antonsen skrev til Sumaya Jirde Ali på Facebook: «Jeg vet hvilke verdier jeg har, og hva jeg står for. Jeg har aldri tenkt at det kan være mulig for meg å være rasistisk».

Man trenger ikke være kjendis, heller. I vår ble en fotballsupporter dømt for rasistiske tilrop på Viking stadion. Mannen erkjente straffskyld, men syntes likevel det var viktig å hevde i retten at han ikke var rasist. Ingen er noen gang rasist.

Det han ble dømt for å si, var forresten «knekk beina på den negern», om Bodø/Glimts Amahl Pellegrino.

En annen mann ble i fjor dømt for hatefulle ytringer, selv om han bedyret at hans bruk av ordet «neger» ikke var ment rasistisk. Ingen mener det noen gang rasistisk, men det ble litt vanskelig for retten å tro på, all den tid det kom sammen med utspill som «dere allahu akhbar bare dreper» og «vi er ikke i Afrika nå».

Det drøyeste eksempelet jeg kan huske, omhandler en familie fra Elverum som til slutt måtte flytte på grunn av gjentatte rasistiske, til dels voldelige, episoder. En mann ble dømt for hatefulle ytringer. Han hadde blant annet sagt at han ikke likte «svartskaller» som kom fra «uggabugga-land» for å snylte på den norske stat. Han hadde også, med politiet til stede, gitt nazihilsen med høyrearmen og ropt «sieg heil».

Mannen mente selv han ikke var rasist. Selvsagt gjorde han det. Ingen mener noen gang at de er rasister. Atle Antonsen trodde ikke engang at han hadde kapasitet til å si noe rasistisk. Dersom vi la selv-identifikasjon til grunn, hadde vi antakeligvis kunnet slå fast at det ikke finnes en eneste rasist i Norge.

Men det finnes rasisme. Avisenes kommentarfelt og Facebook-sider flyter jevnlig over av rasistiske kommentarer, og blant norskfødte med innvandrerbakgrunn melder nesten halvparten å ha opplevd diskriminering. Noen klarer til og med å tråkke over den ganske høye terskelen for å bli dømt etter dagens rasismeparagraf. Det finnes påfallende mye rasisme i Norge til at det er et land hvor ikke engang de som er dømt for rasistiske ytringer er rasister. Enten tar noen av de selverklærte ikke-rasistene feil, eller så er det mulig å begå til dels grov rasisme uten å føle seg som rasist.

Uansett er det åpenbart irrelevant om noen føler at de innerst inne i hjertet sitt ikke er rasist. Det blir ikke noe annet enn en avsporing fra det som faktisk har skjedd. Felles for alle sakene jeg har nevnt, og utallige mange andre, er jo at de inneholder grov rasisme. Det er egentlig ikke umiddelbart viktig å vite om rasismen skyldes at avsender egentlig tror på raseteori eller bare var ute etter å si noe sårende. Den er like uakseptabel uansett.

Dessuten står en slik diskusjon i veien for selvgranskingen. Hvis vi tror det bare er Ku Klux Klan-medlemmer og nynazister som har litt rasisme i seg, blir det altfor lett å renvaske oss selv. Når vi slår fast at vi ikke har et eneste «rasistisk gen» i kroppen slipper vi å tenke på at alle mennesker, også vi som ikke føler oss som rasister, innehar noen bevisste eller ubevisste fordommer vi kanskje bør konfrontere. Det kan være ubehagelig og vanskelig.

Sånn sett er Atle Antonsen litt annerledes enn de andre eksemplene jeg har brukt. Han er ikke dømt for rasistiske ytringer. Ikke ennå i hvert fall. Han har også åpnet døren på gløtt for at det går an å si og gjøre rasistiske ting uten å føle seg rasistisk. Han avslutter sin unnskyldning til Sumaya Jirde Ali med å si at han skal gå noen runder med seg selv. Det blir spennende å se hva resultatet av disse rundene blir.

Forhåpentligvis kommer han fram til noe vi andre også kan bruke til å konfrontere fordommene vi selv bærer på.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen