Kommentar

Når jobben blir solgt

Tannlegen er blitt en ung kvinne etter konsernenes inntog i bransjen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Mange arbeidstakere opplever at arbeidsplassen deres blir solgt. Fusjoner eller oppkjøp. Plutselig har du nye eiere, ny ledelse. Dette er en del av arbeidslivet vårt. Isolert sett kan oppkjøp og fusjoner føre til bedre utnyttelse av ressurser som kontornett, ansatte, kunnskap, kundedata, maskinpark og mange andre ting. En vellykket fusjon eller oppkjøp gir økt lønnsomhet, bedre lønnsevne og tryggere arbeidsplasser.

De du møter når du kommer med vondtene dine er i økende grad kvinner

Men som de aller fleste arbeidstakere som har opplevd det kan fortelle deg, kan slike store endringer av hvordan vi organiserer arbeidslivet vårt også ha andre konsekvenser.

Når et privat selskap kjøper et annet må de betale en såkalt «premie». Prisen de må gi er rett og slett litt høyere enn det den nåværende eieren kan regne med å tjene på å fortsette å eie selskapet sjøl. Dette er helt naturlig, og det fører naturligvis til at den nye eieren er tvunget til å drive selskapet på en annen måte enn forgjengeren gjorde. Planen var jo å få en gevinst for den premien hun betalte. Kostnadene skal ned og inntektene opp. I seg sjøl noe alle selskaper bør tilstrebe, alltid.

For de ansatte kan det bety at noen mister jobben, at kontorer blir lagt ned, eller at de må begynne å jobbe annerledes eller med nye ting. For kundene kan det bety nye (eller færre) produkter, andre priser eller at kontorer og filialer flyttes eller legges ned.

Men det kan også få mer subtile konsekvenser. Ta tannlegeyrket som eksempel. I «gamle dager» var det slik at skoletannlegene som jobbet i offentlig sektor var kvinner, gikk på fast lønn og hadde kontortid. Private tannleger var samtidig gjerne menn som var selvstendig næringsdrivende og som dermed styrte arbeidstiden sin sjøl, satte prisene sine sjøl, investerte i eget utstyr og beholdt overskuddet sjøl.

I løpet av de siste tiårene har dette yrket blitt omstrukturert. Tannleger som har jobbet hele livet med en kollega eller to og kanskje en tannlegeassistent på forværelset har solgt klinikken sin, det vil i praksis si kundelistene sine, til konserner som organiserer seg på en annen måte.

For oss, kundene, betyr endringen at vi får en ny tannlege i et stort, nytt lokale med mange, helt like båser der tannlegene betjener sine kunder. Prisene går litt opp og nye tjenester introduseres. Ting som «hygienetillegg» dukker opp på regninga og er med på å finansiere premien de nye eierne betalte for moroa.

For den enkelte tannlege betyr det dessuten at de ikke lenger eier sine egne kundelister. De er nå konsernets eiendom. De må dessuten rapportere tidsbruk og «generere inntekter». I takt med denne utviklingen har interessant nok den jevne tannlege gått fra å være en godt voksen mann, til å bli en yngre kvinne. I takt med investorenes inntog har tannlegeyrket blitt et kvinneyrke. Det er jo ikke noe galt i det, men det er neppe tilfeldig heller.

Eksemplet er selvsagt ikke enestående. Fastlegekontorer og apoteker har de siste par tiårene blitt integrert i «kjeder» som skal ha overskudd og utbytte. De du møter når du kommer med vondtene dine er i økende grad kvinner på fast- eller variabel lønn. Eventuelle overskudd betales til eiere du ikke møter eller kjenner. Vær så god neste.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen