Det er tid for å huske og det er tid for ikke å glemme når det nå er 80 år siden norske jøder ble sendt i den sikre død i nazistenes konsentrasjonsleirer. Natt til 26. oktober for 80 år siden skjedde massearrestasjonen og 26. november 1942 ble 529 norske jøder sendt med DS Donau til det som betydde den sikre død for de fleste av dem.
Totalt 773 jøder ble deportert fra Norge og bare 38 overlevde konsentrasjonsleirene. Hver og en av dem fortjener å bli husket, og det er litt fint å tenke på den jødiske skikken som sier at jøder dør to ganger: En gang når hjertet slutter å slå og en gang til når man ikke lenger snakkes om eller huskes av noen.
En som har grepet tak i sitatet «Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt» fra Talmud, er den tyske kunstneren Gunter Demnig. På snublestein.no kan du lese historien om hvordan han skapte snublesteiene, små kobberplater utformet som brostein til minne om jøder. Disse er satt ned der jøder bodde eller arbeidet fram til de ble deportert og drept. I Norge finnes det 757 slike snublesteiner.
[ Bokaktuelle Sven Egil Omdal: – Et nytt og bedre Norge ble planlagt i konsentrasjonsleiren ]
Det er rett og slett godt at vi får litt hjelp til å huske, slik som snublesteinenes intensjon er. For av og til trenger hjernen litt hjelp til ikke å glemme. Selv fikk jeg en sånn påminnelse da jeg nylig leste Sven Egil Omdals «Nordmennene i Sachsenhausen». Den fikk meg til å google Trygve Brattelis gamle bok «Fange i natt og tåke» om den senere statsministerens tid i tyske konsentrasjonsleirer. Da jeg så på bokas cover, var det som om hjernen min brått kunne huske ting den for lengst hadde glemt.
[ «God fredag»: Mine mest tankefulle øyeblikk har jeg ofte på minnesteder for jødeforfølgelsene ]
Plutselig fikk jeg en forklaring på hvor min store interesse for andre verdenskrig, forbrytelsene i konsentrasjonsleirene og jødeforfølgelsene startet. I minnene kunne jeg huske det dunkle lyset på loftet hos mormor og morfar. Det skumle, veldig gamle speilet som sto ved siden av bokhylla. Lydene fra kjøkkenet under meg der de satt og snakket. Redselen for skritt i trappa. Og boka fra morfars bokhylle som jeg ikke klarte å legge fra meg.
Det viser seg at jeg fortsatt kan mange av setningene fra «Fange i natt og tåke» utenat.
Det finnes et bilde av meg en kveld der jeg ble tatt på fersken av mamma. Hun trodde jeg hadde lest Donald-blader og kan neppe ha drømt om at sjuåringen lå og pløyde seg gjennom 230 sider med skildringer fra nazistenes konsentrasjonsleirer. Det viser seg at jeg fortsatt kan mange av setningene fra «Fange i natt og tåke» utenat. Om ikke annet, så får det telle som et bevis for at vi mennesker har evnen til ikke å glemme. God fredag!