I disse dager er det 100 år siden fascisten Benito Mussolini ble utnevnt til statsminister av kong Vittorio Emanuele. Med kongemaktens hjelp inngikk fascistpartiet i en koalisjonsregjering med de borgerlige partiene, og startet utviklingen mot det vi i dag ville kalt et «styrt» eller «illiberalt» demokrati.
Hva gjør høyrepartiene i Europa? Blir de antifascister i tide denne gang?
Bare tre år før hadde Mussolini etablert den paramilitære organisasjonen Fasci italiani di combattimento, «den italienske kampgruppa». Fascistene var et knøttlite parti på den ytterste høyre fløyen av italiensk politikk; da de fikk regjeringsansvaret, hadde de ikke mer enn 35 representanter i deputertkammeret. Men på gatene utenfor hadde de en liten hær av uniformerte voldsmenn, som mottok økonomisk støtte fra deler av den italienske overklassen, og som hadde støttespillere i militæret og politiet. I løpet av noen måneder hadde de såkalte squadristi, en koalisjon av krigsveteraner og voldsromantiske ungdommer, klart å knuse landets største politiske parti, sosialistpartiet, og den raskt voksende italienske fagbevegelsen.
Voldsbølgen ble framstilt som en redningsaksjon for Italia, etter at landet hadde gjennomlevd to «røde år» med fabrikkokkupasjoner og streiker. Men arbeiderbevegelsen fascistene knuste, var ikke blodtørstig og revolusjonær. I Po-deltaet, der sosialistpartiet hadde fått flertall i mange kommuner, bygde de opp kooperativer, fagforeninger og en praktisk, jordnær «kommunesosialisme», med skoler og en velferdsstat in spe. For landeierne, som hadde vært vant til å herske uinnskrenket, var det uansett uakseptabelt. De ga fascistene våpen, penger og lastebiler, noe som gjorde det lett å overrumple motstanderne med overraskelsesangrep. I løpet av noen måneder ble hundrevis av forsvarsløse arbeiderledere drept, truet til taushet eller tvunget i eksil.
Slik klarte fascistene å halshogge den italienske arbeiderbevegelsen på rekordtid. Uten å forandre et ord i loven ble både forsamlings-, trykke- og organisasjonsfriheten avskaffet. Volden ble definerende for fascismen. Ungdommene som ble med visste at risikoen var forsvinnende liten, ettersom politiet og militæret forholdt seg passive, eller hjalp til. Å gå på marxist-jakt med kameratene var nærmest som harejakt: risikofritt og spennende.
[ Hege Ulstein: Svært få slipper unna med mord i Norge. For justismord er det litt annerledes ]
Hvorfor valgte de andre borgerlige partiene å applaudere Mussolini? Fascistene kunne lett blitt stanset dersom det hadde blitt gitt ordre om det. Skyldtes passiviteten naivitet? Ja, utvilsomt. Men først og fremst handlet det om at de borgerlige politikerne innså at de trengte Mussolini for å kunne få makt selv. Fascistene mestret en ny kunst, som de konservative og liberale ikke selv behersket; massemobilisering, farger, sang, ungdommelighet – og vilje til vold. Den ble alltid og uten unntak underdrevet i borgerlige aviser, også her hjemme.
I Høyres partiavis Aftenposten het det for 100 år siden at det hadde vært en «fredelig revolution i Italien», og beundringen var nesegrus: «Militært organiserede. Ypperlig organiserede.» Klagesangen over det parlamentariske demokratiet, som tiltok i styrke de neste årene, hadde en løsning fascistene var de første til å peke på. En sterk fører, hevet over partiene og klasseinteressene. «Parlamentarikerne slaas indbyrdes, og for de fleste af dem betyr partiets smaa interesser alt, fædrelandets store livssag intet», skrev Aftenposten. «Vi kjender det saa godt fra vort eget storthing.»
[ Selma Moren: Vi skal miste barn, føde og blø. Helst så stille som mulig ]
Også Morgenbladet rapporterte fra det fascistiske Italia. Dagmar Engelhart, som var bosatt i Roma, skrev begeistrede reportasjer der hun fremhevet privatiseringen av offentlige tjenester som Mussolini umiddelbart hadde iverksatt. Selv om fascistenes første program hadde snakket om nasjonalisering og åttetimersdag, var det noe helt annet italienerne fikk. I tillegg til å forandre valgloven og avskaffe 19 fridager, avskjediget regimet mange offentlig ansatte, eller «parasitter» som Morgenbladet kalte dem, under slagordet «færre og flinkere folk». Dette lettet ikke bare staten for utgifter og skattebetalerne for byrder, men gjorde også livet enklere for overklassefruer som Engelhart:
«Man mener, at denne sidste reform ogsaa kan komme til at raade bod paa den mangel på hushjælp, som i de senere aar har været saa følelig her. En hel del av de avskedigede funktionærer i de offentlige kontorer er nemlig unge piker, som før i tiden nøiet sig med at være tjenestepiker, og husmødrene haaber nu paa, at de vil bli nødt til at vende tilbake til dette arbeide.»
Her ligger kanskje den viktigste nøkkelen til å forstå den italienske kongens ja, og den italienske overklassens omfavnelse av voldsmennene: Fascismen hadde fordeler på lur for alle. Eller, nesten alle. Engelhart skrev i november 1922 at fagforeninger over hele landet var i ferd med å gå over til fascismen, og at fabrikkarbeiderne i Milano «tilbyr sig at arbeide en time daglig ekstra og gratis for fædrelandet.» Det hun ikke nevnte, var at arbeidere som ikke tilsluttet seg de fascistiske «fagforeningene», ble svartelistet og trakassert.
Les flere kommentarer av Jonas Bals
Fascismen var en utmerket måte å gjenetablere arbeidsfred og overklasse-herredømme på. Problemet for de liberale, katolikkene og de konservative ble først synlig litt seinere, da Mussolini gikk til angrep på deres borgerlige rettigheter. Med arbeiderbevegelsen utryddet, sto ingen igjen til å forsvare de siste restene av demokrati. Alle som kunne ha stanset det illiberale demokratiets videre utvikling i autoritær retning, med generalstreik og andre former for sivil motstandskamp, hadde blitt ryddet av veien. Dermed lå veien åpen for verdens første fascistdiktatur. Det ble som kjent ikke det siste.
Tidligere denne måneden markerte italienske antifascister også en annen merkedag: ettårsdagen for det squadristiske angrepet på hovedkvarteret til fagorganisasjonen CGIL i Roma, under en anti-vaksinedemonstrasjon i fjor. Bare noen få dager etter gikk til velgerne til urnene. En koalisjon av politikere med sterke røtter i fascismen vant regjeringsmakta, sammen med politikere med enda sterkere bånd til fascist-regimet i Moskva. «Ingen grunn til bekymring», sier noen. Si ikke det, tenker jeg. Og mens fascismen fortsetter å vokse, i og utenfor parlamentene, spør jeg meg selv: Hva gjør høyrepartiene i Europa? Blir de antifascister i tide denne gang?
[ Jo Moen Bredeveien: Det er bare å grue seg til neste EU-debatt ]
[ Dagsavisen mener: Sentralbanksjef Ida Wolden Bache må være varsom med renta ]