Helgens valg i Brasil er blitt langt mer spennende enn det mediefolk og valgforskere så for seg for vel en måned siden. Da ledet venstresidens kandidat Lula da Silva klart på meningsmålingene, og kommentatorene mente at han kunne danke ut sittende president Jair Messias Bolsonaro allerede i første valgomgang.
Under høstens valg i Italia feide Giorgia Meloni all motstand til side med slagordet «Gud, nasjonen og familien»
Men Lula fikk ikke over femti prosent av stemmene, og Bolsonaro kom langt tettere på motkandidaten enn det ekspertene hadde spådd. Ny valgomgang måtte til. Valgutfallet er muligens klart mandag morgen norsk. Blir det jevnt løp mellom de to kandidatene kan det ta tid før en vinner kan kåres. Jo jevnere valget blir, jo større er risikoen for at Bolsonaro ved et knepent tap vil ta en Trump og hevde at valget er stjålet. I to år har vi nå sett hvilke tilstander denne konspirasjonen har skapt i USA.
Da Bolsonaro vant valget i 2018 spilte han uhemmet på temaene Gud, fedrelandet og familien. Han ble ikke helt tatt på alvor før den liberale eliten i landet måtte innse at han hadde vunnet. Det samme skjedde i USA i 2016 da Trump vant en overraskende seier. Det er ikke blitt slutt på overraskelsene. Under høstens valg i Italia feide Giorgia Meloni all motstand til side med slagordet «Gud, nasjonen og familien». Hun ble landets nye statsminister.
Bolsonaro har fortsatt med samme oppskrift i 2022 i håp om at slagordet «Brasil over alt! Gud over alle!» skal sikre han nok en seier.
Vi ser at det er temmelig likelydende retorikk som brukes på begge sider av Atlanteren, og det virker som at både europeiske og russiske politikere med hell kan spille på samme strenger som deres kolleger på det amerikanske kontinentet.
Tendensen til at religiøs retorikk er blitt en vesentlig del av politikken har vart ganske lenge nå, men fortsatt virker det som at journalister, valgforskere og akademikere sitter apatiske i møte med en virkelighet de ikke forstår seg på. De bommer ofte på valgutfallet, og i mangel av noe mer konstruktivt, tyr journalistene heller til latterliggjøring av høyrepopulistiske politikere som spiller på nasjonalistiske følelser. Det blir journalistikk som så vidt skraper i overflaten.
Trond Bakkevig har jobbet mye med forholdet mellom politikk og religion. Den tidligere prosten i Vestre Aker har i en mannsalder vært engasjert i religiøs dialog i kruttønnen Midtøsten. I et innlegg i Aftenposten stilte han sist torsdag et betimelig spørsmål under overskriften. «Hvor er journalisters og akademikeres interesse for religiøs identitetspolitikk?»
Les flere kommentarer fra Helge Simonnes
«Religion mobiliserer og forsterker samfunnsmessige understrømmer», skriver han og peker på at politikere kan utnytte dette til «en nasjonalreligiøs understrøm med politiske konsekvenser». Bakkevig hevder at «journalisters og akademikeres manglende interesse for religionens innflytelse på internasjonal samfunnsutvikling er påfallende».
Den politiske utviklingen i land som Brasil, USA, Italia, Ungarn og Russland er en kraftfull påminnelse om at manglende personlig interesse for religion ikke kan brukes som et argument for ikke å engasjere seg i et sakskompleks som er truende for verden. Den manglende interessen må ses på som et uttrykk for vanhellig latskap.