Rivalisering holder fotballen i gang og er en stor drivkraft i bare det å se på fotball. Jada, pokaler og titler er selvsagt viktigst, men blant fansen er det selve følelsen av seier, at laget presterer, kanskje leverer bitte litt over evne og slår erkerivalen som betyr alt.
Eller som for oss tilhengere på avstand, da smaker en seier over laget kompisen din følger ekstra godt. Du får skryterettigheter som smaker veldig en mørk høstmandag. Veldig mange helger har gitt tap for klubben i mitt hjerte og da svir det å komme på jobb påfølgende mandag. Svir skikkelig også.
Her på kontoret er det mange som følger engelsk fotball. Og da må man ha et favorittlag. Premier League er mer populær enn Eliteserien her hos oss, med enorm margin. Leeds har tre supportere her på jobben, som jeg kommer på nå i farten. Liverpool har minst to. Arsenal minst en. Tottenham to. Manchester United har i hvert fall fire supportere i Dagsavisen, kanskje flere. Også har vi West Ham United med to, minst. Nå har det seg slik at nettopp disse to United-klubbenes supportere her på huset jobber ganske så nærme hverandre, i meter. To West Ham-fans sitter i hver sin ende av kontoret. Og skal de snakke fotball, går de forbi minst to som holder med Manchester United på veien. Jeg er en av dem.
Mang en mandag har det vært tøft å komme på jobb de siste årene. Etter at Alex Ferguson ga seg er det et stykke mellom høydepunktene. Pokaler kan klubben bare speide etter. I hvert fall pokaler som betyr noe. Slik har det ikke alltid vært. Uansett blir jeg ved min klubb. Valget var litt tilfeldig selvsagt. Jeg var fem og fikk en drakt til bursdagen min av mine besteforeldre. Siden har det vært Manchester United.
Denne helgen spiller nettopp Manchester United mot West Ham. Søndag blir det møte med gamle kjente for David Moyes som returnerer til Old Trafford. Mandag møtes tilhengerne her på kontoret, av West Ham og Manchester United, altså. Og det kan bli skummelt, for begge parter. Hvem kan skryte på mandag? Hvem kan hovere? Det er bare fleip og moro, selvsagt, men det er utenpå.
[ Reportasje: – Å bli elsket er en skummel affære ]
Taper Manchester United blør jeg innvendig, det føles i hvert fall slik. Men det gjør ekstra vondt når gode kolleger og venner vrir kniven rundt i såret: «Bra kamp i går da, hehe», etter 6–3 og tap for City noen uker tilbake for eksempel. «Bra han Maguire», etterfulgt av latterbrøl.
Så, da gjenstår det å se hvordan det går søndag. Hvem vinner, om noen? Blir det storseier til Manchester United tar jeg på meg drakten på kontoret. Om ikke annet, så for å gni det godt inn. Men hva om West Ham vinner? Orker jeg en hel dag med meldinger og kommentarer? «Trodde Manchester United var et topplag jeg», haha. «United vant, West Ham United», haha.
Kanskje jeg bare jobber hjemme mandag.