«Jeg tror ikke jeg orker mer».
Jeg har planlagt hvordan jeg skal avslutte det hele.
Det er for mørkt.
Jeg føler meg ensom.
Kanskje skulle man tro at ordene stammet fra et menneske som var dødssykt. Som stod ved livets slutt. Men dessverre er det ikke slik. Dette er overskrifter fra samtaler vi har hver eneste dag. Hvem disse samtalene kommer fra? Fra voksne mennesker. Faktisk godt voksne. Og hva snakker de om? Jo, de snakker dessverre om at de ikke vil leve lenger. Vi sitter ikke med alle forklaringene på hvorfor det er slik. Men det vi får høre kan gi oss en god indikasjon:
Hva sier de som tar kontakt?
- Livet ble ikke det de hadde drømt om.
- Relasjoner som er mistet og brutt.
- De føler seg ensomme.
- Dårlig helse.
Noen kan gå i ukesvis uten emosjonell menneskelig kontakt.
[ Ringes ned av eldre som sier de ikke vil leve lenger ]
Mange eldre mangler et språk for å kommunisere at de har det vanskelig. Noen har dessuten vokst opp i en tid hvor det å snakke om følelser var forbundet med noe rart. Noen vil kjenne igjen foreldede uttrykk som «nervøse lidelser» «rar» og «hysterisk». Der hvor man i dag med et sveip på telefonen kan bestille mat like hurtig som psykolog er det kanskje ikke alle som har klart å henge med. Det er dessuten mange eldre som kvier seg for å bruke psykolog. Fordi det er skam forbundet med det å ha «vondt i følelsene». Og de henvendelsene får vi.
[ Kan arbeidsgiver tvinge deg på jobb hvis barna rammes av streik? Her får du svar ]
Vi i kirkens SOS mener det er grovt underkommunisert at mange av de menneskene som egentlig burde glede seg til livets siste del i stedet opplever ensomhet og tomrom, og noen går og planlegger hvordan de skal ta livet av seg. Vi har tidligere snakket om at menn mangler et språk for å beskrive hvordan de har det. Men vi tror kanskje at det gjelder mange eldre uavhengig av kjønn. Og at samfunnet og fagfunksjonene som jo burde fange opp dette ikke klarer det.
Sist år var det en periode skrevet mye om at menn toppet «elendighetsstatsistikker» her har fokuset ofte vært på de yngre. Og det er selvsagt også viktig. Men det er ikke dermed sagt at vi ikke skal snakke om de eldre og de utfordringene de sliter med.
Kanskje er det også slik at vi i større grad «aksepterer» at eldre mennesker tar livet sitt enn yngre? Det er jo en helt feil måte å tenke på. For hvert menneske som tar livet av seg regner man at det sitter MINST 10 stykker igjen. Rammet av sorg og ofte skyldfølelse. Det er et stort samfunnsregnskap dette.
Samfunnet må ta en debatt om hvilke holdninger vi har til eldre. Er det slik at siden de «har levd lenger» så er det på en måte «greit» at de velger å avslutte?
Til syvende og sist er dette et spørsmål menneskeverd og eldre mennesker som nesten blir ignorert i dette «regnskapet».
[ Rask hjelp nær der man bor – viktig for den mentale folkehelsen ]
I en ny forskningsrapport publisert hos Nature.com tidligere i år påpekes det at mens det totale tallet på selvmord har gått ned ser man en forstyrrende tendens på at det ikke er slik hos eldre mennesker. Der ser man en motsatt tendens: Tallene går opp. Hos den mannlige delen av den eldre befolkningen er det ekstra ille. I rapporten pekes det dessuten på andre faktorer: At det finnes en slags aksept for at eldre mennesker ikke vil mer. En slags feilkobling som sier at «personen kanskje var mett av dage».
Men de som kontakter oss er ikke mette. De er ensomme, de er triste de mangler livshåp. Og slik er det at selv om den fysiske kroppen kunne holdt i tretti år til. Så vil psyken ikke mer. Til våren skal regjeringen lansere en folkehelsemelding, vi kommer til å være spesielt opptatt av hvordan regjeringen holder fokus på hvordan denne gruppen behandles. Dette er menneskene som har båret et helt liv på sine skuldre. Vi skylder dem det aller beste også i livets siste del.
---
Trenger du noen å snakke med?
Her kan du få hjelp:
- Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat: soschat.no
- Røde Kors: 800 33 321 eller chat: korspaahalsen.rodekors.no
- Mental Helse: 11 61 23 eller chat: sidetmedord.no
---
[ Da livet var på det mørkeste, ba Henrik endelig om hjelp ]
[ Etter fødsel kan det hende du trenger noe så enkelt som et medmenneske ]