Vi lever i en merkelig tid. Midt oppe i den russiske krigen i Ukraina finner vi en mistenkt spion ved et norsk universitet. I avisspaltene og sosiale medier bruker den presumptive intelligentsiaen i vår offentlighet kreftene på å krangle om et scenario som peker ut EU-kampen som et egnet sted å påvirke norsk opinion og å splitte nasjonen.
Det skjedde fordi Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) publiserte noen scenarioer som skulle vise hvordan utenlandske aktører kan påvirke norsk debatt, med mål om å splitte oss. Et av disse tok for seg Europa-spørsmålet. Kunne man leke med tanken om at EØS-debatten er et egnet sted å skape splid og samtidig bidra til å isolere Norge fra resten av Europa?
Når så godt som alle profilerte mediekommentatorer mener noe annet enn folket, må vel folket være forført, lurt, putinifisert
Da tok det av. FFI kunne ikke fått et bedre bevis på at EU og EØS er norsk kulturkrig om de faktisk hadde betalt utenlandske agenter for å påvirke.
Statsråden i departementet som hadde bestilt rapporten er en profilert EU- og EØS-motstander. Han nektet å publisere rapporten på regjeringens nettsted. Det var nok ikke veldig lurt. Klassekampens redaktør skrev to (!) ledere om saken denne uka som nok ikke vil inngå i hennes Greatest Hits-album.
Men de er ikke alene. Også ja-siden, og ikke minst mange kommentatorer som har plassert seg selv i sentrum av norsk debatt, som de som sitter på sannheten og fornuften, kjører hardt på.
Et poeng til nei-sida har vært at FFIs scenario gjør det enklere å sette kampen mot EU i sammenheng med å være Putin-venn. At enda en politisk mening som på ingen måte er relatert til Putin, nå blir avfeid med at man er Russlands medløper.
Som når Dagbladet kaller Sylvi Listhaug «Putins lille hjelper» på grunn av hennes posisjon i strømdebatten. Eller at statsråd Sigbjørn Gjelsvik er «en fare for demokratiet» på grunn av denne ukas krangling om en noen mer eller mindre troverdige scenarioer.
Liksom for å bevise at denne frykten er berettiget, publiserte DN denne uka en kommentar om hvordan nei-sida ble infiltrert av sovjetiske agenter på 1970-tallet, og at nevnte statsråd Gjelsvik har frekventert Facebook-grupper der konspirasjonsteorier om EU ikke er uvanlig. Og sånn må det kanskje være når jerntriangelet av Høyre og Arbeiderpartiet med halehang, samt så godt som alle profilerte mediekommentatorer, mener noe annet enn folket. Da må folket være forført, lurt, putinifisert.
Om det som står i forrige avsnitt er en karikering av standpunkter, er det i alle fall sant at det er mange blindsider blant de selvoppnevnt fornuftige stemmene i vår nasjonale debatt om forholdet til Europa. Å ville diskutere EØS-avtalen er å sette vårt forhold til Europa på spill, og det må vi for all del unngå i en sikkerhetspolitisk ulvetid, heter det. (Og ikke nevn Nato. Da kommer anklagene om å løpe andres ærend raskere enn Dagbladet kan skrive «Putin».)
Det er et standpunkt det er mulig å forstå. Men de samme stemmene mener samtidig at det er en grunnleggende god idé å diskutere norsk EU-medlemskap, og kanskje spesielt nå som verden er i endring. Her åpner det seg et paradoks eller tre, kunne man jo påpeke.
EØS-avtalen har tjent oss godt, som det heter for tiden, i 30 år. Avtalen har sine styrker og svakheter. Men den gjør at vi har et avklart forhold til Europa. I et urolig Europa ønsker nå EU-venner i og utenfor avisenes kommentaravdelinger å sette nasjonens sikkerhet og interesser på spill, om vi skal følge logikken de selv legger til grunn.
I dette perspektivet tolkes også SVs åpning for Nato-medlemskap som et godt tegn. Nå kommer nok SV til fornuft også om EU, er tonen.
Det kan saktens skje. Men hva om SVs ja til Nato slett ikke er gode nyheter for EU-tilhengerne? Nå er en stor uenighet ryddet av banen mellom SV og Sp. Det kan bety at de to partiene kan starte et hardkjør mot Arbeiderpartiet i Europa-politikken, både i og utenfor regjering.
Skjønt da vil det nok igjen hete at den sikkerhetspolitiske situasjonen er volatil og at en Europa-debatt er det siste vi trenger nå.
Det er i og for seg korrekt at det er en unødvendig debatt, og har vært det lenge. For det er slags evig faktum at folket sier nei til EU. I sommer sa 35,3 prosent av befolkningen at de ville ha stemt ja. Det er den høyeste EU-oppslutningen på 12 år. Blant oss som skriver meningen vår i avisen, derimot, er oppslutningen på 92,3 prosent eller deromkring.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Det er selvsagt legitimt. Men om man skal være en fornuftens stemme, kunne man jo stille seg noen kontrollspørsmål i iveren etter å få SV inn i ja-folden. Som om det faktisk er en god idé å drømme om å overlate den folkelige EU-motstanden til hun man kaller Putins lille hjelper, eller til han som er en fare for demokratiet. Eller til Frps «politiske tvilling» i Rødt, som Aftenposten skrev for en tid tilbake.
Nei, det er virkelig ikke veldig vanskelig å se for seg at FFIs EØS-scenario skal utspille seg for åpen scene i Norge, selv uten bidrag fra fremmede makter. Det holder at vi som skriver i mediene bringer våre personlige kjepphester til torgs, forkledd som analyse, for å sette fyr på debatten.
Det er så man knapt tør tenke på hvordan det vil se ut når vanlige folk og deres venner også melder seg på.
[ Hevder hundrevis av russere kjemper på ukrainsk side: – Vi vil knuse Putins regime ]