Hvis det er noe som har ost av politisk impotens i norsk offentlighet de siste 20 årene, er det den forsvinnende evnen til å gjøre noe med lønnsvekten for lederne i statlig eide selskaper. Men det har ikke stått på oppmerksomheten eller antall forsøk fra både høyre- og venstresideregjeringer.
Ingenting har skjedd. Lederne har sakte, men sikkert glidd fra sine ansatte i lønn. Toppene i noen av landets største statseide bedrifter har økt lønningene sine med nesten dobbelt så mye som befolkningen ellers de siste ti årene. Gapet mellom topp og bunn har bare blitt større, selv om de politiske signalene har vært tydelige. Til tross for at statsråder og staten altså har advart styrene mot å gi lederne bedre lønnsutvikling, har dette fått skje.
Vestre lever i takt med Al Capones læresetning om at man kommer langt med et smil, men lenger med et smil og en pistol
Styrene i selskapene staten eier helt eller delvis, har langt på vei gitt blaffen. Uten at dette har fått konsekvenser. Arrogansen bak de lukkede dørene inn til styrerommene, der et sjikt av Norge innrømmer hverandre bedre lønnsutvikling enn alle andre, har vært stor. Dette tar nå endelig slutt.
Regjeringen gjør det den har lovet. Vestre viser enorm handlekraft når han nå følger opp Hurdalsplattformens løfter om moderasjon i lønnspolitikken og om kraftig å stramme inn i bonusordningene. Det magiske grepet er at ordrene er blitt helt konkrete. Vestre fôrer styrelederne med en helt idiotsikker instruks: Ledernes lønn skal ikke overstige den gjennomsnittlige utviklingen for de øvrige ansatte. I kroner! Slik vil lønnsgapet holdes tilbake.
Bonus skal ikke overstige 25 prosent i selskap der høy inntjening er formålet, mens det innføres bonusforbud i sektorpolitiske selskap innen helse, infrastruktur og kultur. Disse kravene er det vanskelig å sno seg unna. Selv om det bryter grunnleggende med selvbildene til mange i styrene om at noen er likere enn andre. Og det skal bli spennende å se hva styrene vil forsøke seg med for å bedre betingelsene for sine ansettelser. Høyere startlønn kan for eksempel bli en konsekvens. Da må staten vise fasthet på selskapets generalforsamling og bytte ut hele eller deler av styret.
[ Hadia Tajik: De som skal få hjelp kan føle seg liten, herja med, ydmyket og alene. ]
Bare et par døgn etter at regjeringen annonserte sitt kjøp av Meraker Brug, som med sine 1,3 millioner mål er Norges største privateide eiendom, la Jan Christian Vestre fram sin eierskapsmelding. Den er blitt beskrevet av statsråden selv som «et farvel med Høyres dogmatikk om at det er et mål å redusere statlig eierskap». Arbeiderpartiet og Senterpartiet har nå begynt den møysommelige, men viktige jobben med å dytte tannkremen tilbake på tuben.
Den norske staten er en enorm eieraktør i Norge, med eierskap i 70 selskaper. Blant disse finner man flere av de mest dominante selskapene på Oslo Børs, som Equinor, DNB, Hydro, Kongsberggruppen og Telenor. Signalet i meldingen er mer statlig og nasjonal kontroll. Eierskapet på fellesskapets vegne skal utvikles og forsterkes, ikke minst innen områder der markedet ikke kan gjøre jobben, og det kommer tydeligere forventninger knyttet til klima og bærekraft.
Look to Norway! Næringspolitikk er klimapolitikk, og grepene som tas nå fra regjeringen vil tvinge landets største selskaper til å flytte klima og bærekraft helt foran i køen av oppgaver. Det kommer pålegg om at kutt i utslipp skal være vitenskapsbaserte og i tråd med Parisavtalens mål. Når staten er største eier i fem av ti av landet største selskaper, vil ikke dette bare ha effekt på utslippene og legge ei list for hele det norske næringslivet, men det vil også vise verden vei. Vestre er av samme beskjedne oppfatning: «Noen mente det var litt pompøst å si at dette endrer verden. Men jeg mener det er de små skrittene i sum som endrer verden. Det vi gjør her har global betydning», sa han under sin presentasjon i går.
Næringsminister Vestre mener alvor, og med tydeligheten i spørsmålet om lederlønningene understreker han også at staten ikke vil akseptere ledere og selskapsstyrer som ikke evner å prioritere klima og bærekraft. Dette arbeidet kan ikke lenger gjemmes i årsberetninger eller i mer eller mindre pliktløp av noen bærekraftsrapporter. Regjeringens eierskapsmelding er et tydelig taktskifte.
Og næringsministeren er akkurat det Arbeiderpartiet håpet han skulle være. En mann med større gjennomføringskraft enn ego. Vestre lever i takt med Al Capones læresetning om at man kommer langt med et smil, men lenger med et smil og en pistol. Det vil mange av landets styrerom få erfare.
[ Lars West Johnsen: Valget i vest kan avgjøre krigen i øst ]