I en kronikk i Klassekampen i helgen skriver han om hvordan flere han kjenner «opplever møtet med staten som ydmykende». Han viser til et eksempel der en får brev i posten fra Nav med spørsmål som mottakeren opplever som mistenkeliggjørende. «Når man ser på det mistenksomme, ydmykende, behovsprøvende skjemaveldet enkeltmennesket møtes med, er det fort gjort å undres over hvordan vi i det hele tatt havnet her», skriver Fylkesnes videre.
De som skal få hjelp kan føle seg liten, herja med, ydmyket og alene.
Hvordan SV fører debatten videre er opp til deres partiorganisasjon og landsmøte. Men debatten som reises, er relevant for hele venstresida.
Jeg mener Fylkesnes langt på vei har rett. I mange år har Arbeiderpartiet hatt Einar Gerhardsens utsagn om at det han var mest fornøyd med å ha oppnådd, var at «ingen lenger trengte å stå med lua i hånda», som rettesnor. Gerhardsen trakk fram økte trygdeutbetalinger som en seier for fellesskapstanken og solidariteten mellom samfunnsgruppene. Folk skulle ikke skulle være avhengig av veldedighet og almisser fra sivilsamfunnet.
Borte var også samfunnet der arbeidsgiverne eide både kraftverket, bostedet og handelsstedet som arbeidsfolka var avhengig av, og som Johan Castberg tok et oppgjør med gjennom arbeidslivsregler knyttet til konsesjonslovene. Gerhardsens Norge skulle være et der arbeidsfolk var friere.
Staten har i dag rollen som markedsregulator, og er den som sammen med fagbevegelsen og seriøse bedrifter, trygger arbeidsfolks rettigheter. Staten er også den mest sentrale velferdstilbyderen. Norsk venstreside er med rette stolt over at å skapt institusjoner som politikere verden over misunner. En sterk offentlig sektor gir folk et sikkerhetsnett.
Men det skaper også en ny maktubalanse. Det er dette Fylkesnes setter fingeren på. For hvem står man overfor med lua i hånda i dag? Det er blant annet Nav, som lurer på om du egentlig er syk nok til å kvalifisere for ytelsen du har fått. Abortnemnda, som du må skriftlig begrunne ditt ønske om svangerskapsavbrudd overfor hvis fosteret er mer enn 12 uker gammelt.
[ Dagsavisen mener: Fetteren til Birgitte Tengs må få en solid oppreisning. ]
Enkelte offentlige institusjoner har også fått omfattende makt til innsyn i, og kontroll av, detaljerte forhold i enkeltmenneskenes privatliv. Det har blitt vurdert som nødvendig for å opprettholde samfunnskontrakten der alle skal kunne stole på at det de betaler inn i skatt blir brukt på riktig måte.
Men en politisk bevegelse som har vokst fram av et ønske om å utjevne maktforskjeller, kan ikke leve med selv å ha skapt en maktubalanse som krymper folk.
Overlege i smertemedisin, Harald Sunde, ved St. Olavs hospital i Trondheim sa for to år siden til FriFagbevegelse at han møtte «pasienter, mange med ansvar for barn, som kjenner seg maktesløse i møtet med Nav». Han kalte det «navmakt», og påpekte at noen ble så maktesløse at de ble psykisk syke av det. Andre kan fortelle at språket i brevene de får er så hardt, juridisk og utilgjengelig at de føler seg kriminalisert.
[ Kjell Werner: Liz Truss er statsminister bare i navnet. ]
I dette ligger det ingen kritikk av de ansatte i Nav, eller annen offentlig velferd − eller legene som sitter i abortnemnda. Utfordringen er at kompetansen og empatien de besitter ikke alltid får komme til sin fulle rett, og at maktubalansen i seg selv gjør at de som skal få hjelp kan føle seg liten, herja med, ydmyket og alene.
Fylkesnes peker på den nyliberale statens menneskesyn som årsaken til mistenkeliggjøringen: «Her legges det til grunn at de som trenger hjelp spekulerer i hjelpen, snylter, stjeler, lurer og vrir seg unna». Dette er noe av grunnen til at Støre-regjeringen har forankret i Hurdal at «en av regjeringens viktigste prosjekter er en tillitsreform i offentlig sektor», der formålet med reformen er å gi de ansatte tid og tillit til å gi brukerne bedre tjenester. Regjeringen vil bli målt på dette av forventningsfulle offentlig ansatte som har ønsket en slik reform, når fireårsperioden er over.
Men jeg tror ikke dette er nok. Vi bør også ha en politisk gjennomgang av hvordan vi har myndiggjort etatene, og samtidig kan ha kommet i skade for å umyndiggjøre enkeltmenneskene.
[ Helle Cecilie Palmer: Regjeringen neglisjerer funksjonshemmede. ]
For eksempel har vi gitt Nav myndighet til å innhente ganske omfattende opplysninger om helse, barnetilsyn og banktjenester for å kontrollere om vilkår for å få en ytelse er oppfylt.
Merk at adgangen til å innhente opplysninger omfatter også opplysninger om andre enn stønadsmottakeren, for eksempel nære familiemedlemmer eller andre som ikke er direkte berørt av ytelsen som kontrolleres. Som en teoretisk øvelse, kan dette virke ganske greit. Selvsagt må vi vite at pengene går til det de skal, har jeg tenkt. Men de som har opplevd å bli ettergått på denne måten, fordi de har opplevd vanskelige perioder i livet og senere måtte bevise at de er «verdige trengende», kan fortelle en annen historie. Skammen over å ha trengt hjelp. Frykten for å ikke kunne bevise behovene sine godt nok. Følelsen av at man kanskje har bedt om for mye.
Det er på tide å spørre om omfanget av kravene vi stiller til «verdige trengende» i møte med staten i dag, egentlig står i motstrid til det samfunnet Einar Gerhardsen ønsket å skape.
