Jeg husker godt mitt første møte med Masud Gharahkhani. Det var høsten 2013 i Drammen. Dagsavisen hadde blåst nytt liv i den gamle arbeideravisa Fremtiden i Buskerud-hovedstaden. Og ingen var gladere for det enn Masud.
Det er lettere for en innvandrergutt fra Iran å bli stortingspresident enn ordfører i Drammen
På en benk på det lille Høytorget i Drammen satt han, leder for byens Arbeiderparti. og jeg, som var redaktør for den nye avisa. Vi diskuterte byen, politikken og framtida. Han hadde en utrolig kraft, husker jeg, men aller mest var han varm og folkelig på en måte som er uvanlig for politikere i dag. Han var en fyr det var lett å like. Han hadde humor, var åpen, ærlig og hadde tydelige verdier, og snakket et språk folk flest forstår. Det er ikke noe tilgjort ved Masud. Han er kort og godt det vi må kunne kalle «hel ved».
«For å være ærlig var jeg ikke engang sikker på hva rollen innebar», skriver han innledningsvis om vervet som stortingspresident, i sin nye biografi, «Norge i mitt hjerte». Innrømmelsen sier mye om Masud. Bokas tittel også. Den vil jeg tro han har insistert på.
[ Lars West Johnsen: Hvor langt er Putin villig til å gå? Mannen som i egne øyne aldri har tapt. ]
Han kalte meg kompis og jeg lærte å skrive navnet hans uten å dobbeltsjekke stavinga. Jeg har kontroll på h’ene. At han åtte år seinere skulle bli landets øverste formelle leder etter kongen, var likevel ikke noe man akkurat kunne forutse. Selv om Jens Stoltenberg for lengst hadde pekt på han som en kommende stjerne i partiet.
To ganger, i 2011 og 2015, tapte han kampen om å bli Drammens ordfører. To ganger misset han muligheten til å bli landets første ordfører med innvandrerbakgrunn. I 2017 ble han valgt inn på Stortinget. I 2021 ble han gjenvalgt. Og i november ble han utnevnt til nasjonalforsamlingens leder. Det er kanskje litt ironisk at det er lettere for en innvandrergutt fra Iran å bli stortingspresident enn ordfører i Drammen?
Nettopp derfor er Masud Gharahkhani og hans historie så uendelig viktig i Norge i dag. Det er ikke bare i tet for byer og lokaldemokratier innvandrerne ikke har fått eller funnet sin plass. Det er sammensatte forklaringer på hvorfor. Også i regjeringen er innvandrerne sørgelig underrepresentert, selv om hver femte nordmann har røttene sine andre steder enn i Norge. Som stortingspresident er han blitt et viktig eksempel på at Norge faktisk er et land med like muligheter for alle.
Masud Gharahkhani er stadig bare 40 år. Men veien til stortingspresidentens prangende kontor i stortingsbygningen, har vært lang og dramatisk. For han, men ikke minst for familien Gharahkhani. Det han forteller er en historie mange nye landsmenn vil kjenne seg igjen i. Om å være født et annet sted, om å bryte opp, flykte, begynne på nytt og på bunn, og finne seg til rette i et nytt land med en helt fremmed kultur. Mange sitter som Masud med en historie vi elsker når den blir fortalt av Disney, men ikke er særlig lydhøre eller ydmyke for når den er naboens.
Nå er den fortalt av en norsk muslim fra Skotselv, som har nådd helt til landets øverste tinder.
