Ikke? Vel, ikke jeg heller. Men skal man tro venstresida i den såkalte Trontaledebatten, forrige ukes stortingsdebatt om status for Norge, så var Norge i ferd med å rakne sosialt og økonomisk før valget for ett år siden. Heldigvis redder Arbeiderpartiet Norge fra den sikre undergang.
Hadde jeg ikke lest det svart på hvitt, så hadde jeg trodd det var nachspielrør fra Senterpartiet.
Stortinget starter alltid året med en åpen debatt om status for Norge og politiske prioriteringer fremover. Årets stortingsdebatt var preget krigen i Ukraina, energikrisen i Europa og økonomiske utsikter. Men historiefortellingen om hvordan Solberg-regjeringen nærmest rev Norge i filler var slående.
Selvtilliten til representantene fra regjeringspartiene som entret talerstolen for å fremme eller forsvare, alt ettersom, var omvendt proporsjonal med oppslutningen til en regjering som har snublet, vinglet og nølt seg frem til et historisk nedgang etter bare ett år ved taburettene. Skal man tro beskrivelsene av årene med Solberg-regjering, skulle man tro at pandemien og nedstengingen begynte allerede etter valget i 2013, til tross for at Norge frem til nå har toppet stort sett alle globale indekser om verdens beste land å bo i. Med et så mørkt bakteppe skulle man tro at Støre & Co bare kunne vinke og smile fra regjeringskontorene, mens vanlige folk pustet lettet ut etter å ha unnsluppet Ernas terrorregime. Men vanlige folks takknemlighet ser ut til å vente på seg.
[ Hege Ulstein: Fordelen med fordeling ]
Erna Solberg styrte Norge gjennom tre kriser. Oljepriskrisen, flyktningkrisa i 2015 og to år med pandemi. Alle tre ble håndtert av en regjering som tok styring og fikk kontroll, og Norge kom godt ut av alle tre. Oljeprisfallet i 2014 førte til at 50.000 arbeidsplasser gikk tapt i oljenæringa, og vi trengte en kraftpakke for å stimulere økonomien. Resultatet var rekordetablering av nye bedrifter, reiselivet hadde en rekordsommer i 2016, oppdrettsnæringa skjøt fart og bygg- og anleggsnæringen gikk så det suste. 2016 ble også et rekordår for utbygging av fornybar energi.
Norge har og har hele tiden hatt et godt organisert arbeidsliv, med anstendige lønns- og arbeidsvilkår, der hele faste stillinger er hovedregelen. Tall fra SSB og Statens arbeidsmiljøinstitutt viser at ni av ti trivdes på jobb, årsrapporten fra a-krimsenterne viste framgang i kampen mot arbeidslivskriminalitet, flere kvinner kom inn i heltid og andelen fast ansatte økte i løpet av de åtte årene Erna Solberg var statsminister i Norge.
Likevel ble det tegnet et bilde av arbeidstakere med lua i hånda. Når det nå varsles en «opprydningsaksjon» i et allerede velorganisert arbeidsliv, så frykter jeg at man roter mer enn man rydder. Flere lover, mer regulering og nye innstramminger kan gjøre det vanskeligere å skape arbeidsplasser og drive næring. Men regjeringen skal ha for at de har kommet godt i gang med utjevning av sosiale forskjeller i Norge – de barberte verdiene på Oslo Børs med en pressemelding om å innføre lakseskatt. De rike ble fattigere. Men ble de fattige rikere?
[ Lars West Johnsen: Tilliten til Støre og Vedum er nesten sjokkerende lav. ]
Selv er jeg positiv til lakseskatten, eller såkalt grunnrenteskatt, dersom staten tar sin del av risikoen for investeringene og en rimelig andel av overskuddet senere. Men her innføres en skatt på toppen av særskatter for næringen, som bare tar av overskuddet fra de som allerede har investert store summer, uten at staten har tatt sin del av risikoen. Dermed har regjeringen klart en ting til, nemlig utjevne geografiske forskjeller. Folk er forbanna – fra nord til sør.
Vi har i hvert fall fått vite hvem vanlige folk er. De som tjener under 750.000 kroner. Det kan være rimelig at de som tjener under får skattelette. Dette er et godt tidspunkt å styrke folks privatøkonomi. Men jaggu skal ikke regjeringa straffe arbeidsgivere som betaler arbeidsfolka sine godt, ved å pålegge en økt arbeidsgiveravgift på 5 prosent, for alle som tjener over 750.000. Dermed øker de terskelen for arbeidsgivere til å øke lønningene. Hadde jeg ikke lest det svart på hvitt, så hadde jeg trodd det var nachspielrør fra Senterpartiet.
[ Kjell Werner: Dette er et stort nederlag for finansministeren. ]
Men det var lyspunkter da, innimellom svartmalinga. Ja, vi i Høyre drar ofte frem verdien av den kompetansen, kvaliteten og kapasiteten vi får innenfor helsetjenester fra private, fordi dette bidrar til et velkomment mangfold og avlasting – eller utvidelse om du vil – av det offentlige tilbudet. Men når SV i debatten skulle kritisere Høyre for dette, så sa SVs Marian Hussein følgende – at det var god offentlig kommunehelsetjeneste, offentlig og desentralisert spesialisthelsetjeneste og et tillitssamfunn med et godt trepartssamarbeid som fikk oss gjennom pandemien.
Jah, og hvem var statsminister i landet da tro? Erna Solberg. Så det er altså ingen motsetning mellom å bygge en god offentlig helsetjeneste, slik regjeringen Solberg gjorde, og samtidig utvide tjenestetilbudet ved å bruke private til å ta unna helsekøene så sjuke folk slipper å vente på behandling i det offentlige.
Men hvis jeg forstår selvtilliten til regjeringspartiene rett, så har vi ingenting å frykte. Et perfekt statsbudsjett skal nå bli enda mer perfekt i samarbeid med SV. Det er bare å glede seg. Etter åtte mørke år, går det nu så meget bedre!
[ Trygve Svensson: Oljepengebruken var selve limet i det solbergske regjeringsprosjekt ]
