Det har vært mange utfall i høst fra den «seriøse» og «moderate» sentrum-venstresiden mot Rødt. Mot «populistene», «de useriøse», partiet som har «de enkle svarene».
Tidligere Ap-politiker Marianne Marthinsen skrev i Aftenposten om den politiske inndelingen som virkelig teller om dagen: «Mellom de som rører så hardt de kan rundt i gryten, og de som forsøker å forhindre at alt koker over». Om du lurte på hvem Marthinsen siktet til, kom svaret i neste avsnitt: «Rødt og Fremskrittspartiet bedriver en bisarr, ansvarsløs og forstemmende pardans» i energipolitikken.
Det er Rødt som begrenser eksodusen av velgere fra venstre til høyre, til Frp og det som langt verre er
LO-leder Peggy Hessen Følsvik kjente seg «veldig godt igjen» i Marthinsens utspill, kunne hun fortelle i Klassekampen. «Partier ytterst på fløyene» driver med politisk spill der de andre er konstruktive.
Ekspertene hiver seg på. I Morgenbladet ser psykolog og statsviter Tor Gaute Syrstad «retoriske hesteskotendenser i strømdebatten», og Jens Elmelund Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon, kan fortelle oss at den beste forklaringen på at Rødt gjør det så godt, er at strømkrisen er så kompleks at folk flest lettere kan forholde seg til enkle svar. Aftenpostens Kjetil Alstadheim kaller på sin side Rødt og Frp «politiske tvillinger» og mener de utgjør «en underlig allianse».
[ Hege Ulstein: Finn flere feil ]
Mon det.
Det hele handler selvsagt om strømprisene. Om sjokket etter at prisene gikk i taket, og at alle de selverklærte seriøse kreftene har pekt ut sine motstandere.
At venstresiden går ut mot Frp er slett ikke nytt. Men det ser ikke akkurat ut til å hjelpe. Frp har vokst seg dobbelt så stort som det ene regjeringspartiet, og puster snart det andre i nakken. Det burde ikke overraske noen etter det vi har sett i verden over de siste årene. Det har vist seg at det sjelden er lurt å avfeie folkelig kritikk med at «vi vet best», dere som mener noe annet er kraftnasjonalister – og egentlig, dypest sett, kanskje også en gjeng med «deplorables»?
Enda mindre gjennomtenkt framstår det når kritikken rettes mot Rødt. I alle fall hvis poenget med alle advarslene og de hevede fingrene er å unngå at høyrepopulistene stikker av med velgerne og protestene.
[ Dagsavisen mener: Faste jobber er svaret ]
De av oss som følger med på hva som skjer i de ulike Facebook-gruppene som er dedikert til kritikk av strømprisen, der den største heter «Vi som krever billigere strøm» og har over 620.000 medlemmer, har kunnet følge, omtrent minutt for minutt, hvordan Rødt, i sterk motsetning til alle advarslene fra de ansvarlige kreftene, ikke undergraver noe som helst. Partiet tilbyr snarere en vei tilbake til politikken for mange av de aller mest rasende der ute.
Grovt sett er det to forklaringer som er gjengangere i debatten i sosiale medier om strømprisen. Den ene er klassisk høyrepopulisme, ispedd mye av gjørma som ytre høyre vokser i verden over: Det er globalistene som har ansvaret, og våre ledere er forrædere som har solgt fedrelandet og ressursene til eliter i utlandet. Og dette skjer fordi World Economic Forum-gjengen i Davos har bestemt at det skal være sånn, og selvsagt har den evige kosmopolitten George Soros mye av skylda.
Rødt er omtrent alene om den andre forklaringen i disse foraene: At krafta vår gjør seg veldig dårlig på børs, og at Høyre og Arbeiderpartiet med ulike haleheng ikke lenger forsvarer fellesskapsløsningene vi har bygd landet vårt på. Rødt anklager ingen for forræderi, og snakker ikke om Soros. Rødt snakker om politikk og veivalg. Om det er folket eller børsen som skal eie krafta.
[ Selma Moren: En gjeng med sytekopper? ]
Man kan gjerne være uenig med Rødt. Men det er veldig lite strategisk å slå Rødt i hartkorn med Frp (og Demokratene, og Alliansen), sett med venstresidens øyne. Rødt er den viktigste lynavlederen på venstre side. Det er Rødt som begrenser eksodusen av velgere fra venstre til høyre, til Frp og det som langt verre er.
Aps falne mann Trond Giske var nylig inne på noe av det samme, da han ble intervjuet som en av de mest framtredende sosialdemokratene mot EU. Giske advarte venstresida mot å la høyrepopulistene stå alene med krav om nasjonal styring og sjølråderett i EU-spørsmålet. Det vil være en gavepakke til Sylvi Listhaug, og til partier mye lengre til høyre.
Den samme logikken gjelder i strømsaken. Ikke så overraskende – på mange måter handler strømprisdiskusjonene dypest sett om vårt forhold til EU.
En ting er sikkert: Den folkelige misnøyen med strømprisene blir ikke mindre om folk opplever seg forlatt av regjeringen for vanlige folk og resten av det politiske landskapet. Det er vel ingen dristig påstand å hevde at det snarere forholder seg tvert motsatt.
Regjeringen har gjort en del strukturelle grep i det siste, blant annet i form av økt skatt på superprofitten i kraftbransjen. Det eneste partiet som forsvarer høyere skatter og venstresidens verdier i det internettuniverset som raser mest mot strømprisene, er Rødt. Da er det pussig at resten av venstresiden gjør partiet til prygelknabe. Og veldig lite strategisk.
