Spørsmålet kommer opp igjen når en bekjent forteller at hans kone har testet positivt på korona. Jeg ser skeptisk på ham, sier spøkefullt «vik fra meg», men er langt fra så engstelig som jeg hadde blitt for to år siden. Da kunne han ikke bare kommet her og kommet her, da måtte han, om han hadde blitt syk selv eller ikke, vært hjemme i sju dager og skyve maten til sin kone inn under døra til soverommet (bare flatbrød, med andre ord), og selv sovet på badet. Og i hvert fall kunne han ikke være nettopp hjemkommet fra Sverige!
Selv er jeg blitt så gammel at jeg nylig fikk SMS om at jeg er velkommen til å få en fjerde dose av koronavaksinen. Dette tilbudet skal jeg selvfølgelig ta imot, men siden jeg har hatt mye å gjøre de siste ukene har det ikke blitt prioritert. På denne tida her i fjor gikk jeg derimot rundt og sutret fordi flere av mine yngre venner og kolleger, i mer utsatte bydeler, ble kalt inn lenge før meg.
[ I Oslo Spektrum: En annen side av Bob Dylan ]
Jeg husker at jeg fikk gåsehud da meldingen kom fra Oslo kommune. Endelig, tenkte jeg, og gikk med ærefrykt inn på nettsidene for å reservere time. Bare minutter etter at påmeldingen åpnet var de beste tidspunktene allerede tatt. Jeg kunne nesten ha pyntet meg da den store dagen opprant, hadde det ikke vært for at det var mest praktisk med kortermet T-skjorte. I motsetning til enkelte andre motsto jeg likevel fristelsen til å legge ut en selfie fra begivenheten.
Siden ble det én dose til, og enda én. Det var fortsatt litt høytidelig, til og med hyggelig. I de siste 20 minuttene med rekonvalesens traff jeg igjen en gammel venn som jeg ikke hadde sett på mange år. Vi ble sittende og snakke om reggaemusikkens helter, akkurat som før, som om ingenting hadde hendt i mellomtida. Bare at de før var nye helter. Nå var de i beste fall blitt gamle. Alternativet til å bli gammel er som kjent verre. Det er derfor vi tar vaksiner.
[ Bjørks "Fossora": Vanskelig, eller lekende lett? ]
Denne uka kom tilbudet om influensavaksine på jobben. Den har jeg aldri tatt før. Jeg blir aldri syk, og om det skulle skje, så tåler jeg det sikkert. Sånn har jeg i alle fall tenkt. Og nå tenker jeg at det ligner på en holdning vi har fått nok av de siste årene. Ledelsen minner om at influensavaksinen er frivillig å ta, men anbefaler den likevel, «om ikke for din egen skyld, så for kollegaer og familie». Da skjønner jeg at å takke nei til dette tilbudet i praksis har gjort meg til vaksinemotstander i snart en mannsalder. Dette må det bli en slutt på. Sånt har koronatida lært meg. Aldri så galt at det ikke var godt for noe.