Jeg husker fortsatt lukta av den blodige biffen da papirkniven åpnet plastikken for at jeg skulle kunne kaste kjøttet i den store søppelbøtta, og emballasjen i bøtta ved siden av. Frukten gikk fort. Der kunne vi bare tømme kassene rett oppi bøtta som ble fylt til randen nesten hver dag. Lukta var intens: Blandingen av rå kylling, fisk og grønnsaker som ble stående og råtne i søppelbøtta. Pakkene med kjøtt måtte altså åpnes før helt ålreit kjøtt ble kastet i samme bøtta som bananer med noen få flekker på. Skulle vi selge mest mulig, måtte jo fruktdisken bugne av plettfri frukt. Og særlig på lørdager ble bøtta fylt av kjøtt som ikke ville overleve holdbarhetsdatoen over helga.
I matbutikken der jeg jobba for 16 år siden var de nøye på dette. Burene med usolgt brød måtte ikke settes utenfor lageret, for da kunne noen komme og ta dem. De skulle angivelig leveres tilbake til bakeren, for at de skulle kvitte seg med dem selv. Ikke vet jeg hva de gjorde med alt brødet. Det var ikke sjelden at vi bomma litt på bestillingene og at mange brød ble sendt tilbake.
[ Etter korona: Flere har hjemmekontor ]
Men en viss kontroll var det. Alt svinn ble registrert, før det ble kastet i søpla. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, men for hver pakke kylling jeg åpna og kasta, ble jeg mer og mer uvel. Tenk om vi kunne registrert det og så gitt det bort? Vi diskuterte av og til det på jobben. Men det var krav fra øverste hold om at alt skulle kastes. Du skulle i hvert fall ikke ta med deg et brød hjem, eller en biff, for den saks skyld. Og folk som kanskje var ute for å se etter mat å plukke med seg, skulle ikke nyte godt av svinnet. Tillit eller solidaritet var vel ikke del av regnestykket.
Mandag skrev NRK om en fersk rapport fra Green House og Framtiden i våre hender, som viser at det skjulte matsvinnet her til lands ser ut til å være minst like stort som det registrerte matsvinnet. Med det skjulte matsvinnet mener de altså det som kan spises, men som ikke spises, og likevel ikke regnes som matsvinn. Som for eksempel tre millioner høner som blir destruert og 30.000 geitekillinger som går rett i søpla. Tallene er så massive at det nesten ikke er til å tro.
Fikk du ikke hakeslepp av dette, så er også det registrerte matsvinnet verdt å gispe over. Ifølge Fremtiden i våre hender har det blitt kasta over 100 millioner brød siden regjeringen la fram sin Hurdals-plattform. Leder, Anja Bakken Riise, mener disse tallene viser at det er på høy tid at stortingets vedtak blir til handling: Hun etterlyser en lov som ansvarliggjør bransjen, slik at matsvinnet bremses. I 2017 vedtok Stortinget at det er behov for en lov om matkasting, men loven lar vente på seg.
Svarene til landbruksminister, Sandra Borch (Sp), kan imidlertid tyde på at hun ikke synes dette er like akutt som Riise. Hun viser til bransjeavtalens hovedrapportering på matsvinn, som ble lagt fram i fjor. Her framgikk det at man i Norge i 2020 kastet 10 prosent mindre mat enn i 2015. Og når det gjelder matkasteloven som fortsatt ikke er på plass, så mener Borch det er behov for å vurdere «hvordan en eventuell matkastelov bør innrettes for å bidra til måloppnåelse». Og det har ikke regjeringen konkludert på ennå. Det hadde de heller ikke i desember i fjor, da tallene Borch refererer til, ble lagt fram.
Det Borch ikke nevnte da hun viste til den positive nedgangen i matsvinn på 10 prosent fra 2015 til 2020, var at dette var langt under målet som var på 15 prosent. I henhold til FNs bærekraftsmål skulle matsvinnet i Norge vært halvert innen 2030. Der ligger vi ganske så dårlig an. I 2020 ble 216.100 tonn mat kastet i private husholdninger, mens matindustrien sto for 86.000 tonn og dagligvarebransjen for 67.000 tonn.
Når det gjelder vårt private matsvinn, kan det se ut til at bevisstheten hos en del er på vei opp. Tips til restemat og hvordan unngå matsvinn er populært lesestoff både i form av kokebøker og temasaker i ulike aviser og magasiner. Å kaste masse mat i din egen privathusholdning er nærmest litt tabu, og fenomenet dumpster diving (å lete etter spisbar mat i søppelkonteinere) får stadig flere synlige representanter.
Selv om det største matsvinnet kommer fra deg og meg, er det betenkelig at regjeringen er såpass forsiktige i framferden når det gjelder å ansvarliggjøre matbransjen. I utgangspunktet burde denne bevisstheten vært der uten at en lov tvinger fram endring. Det bør gjøre inntrykk når vi leser om vanlige folk i full jobb som plutselig ser seg nødt til å kontakte Fattighuset eller Matsentralen for å ha mat i kjøleskapet. Matsentralen forteller at de kan gi mat til mange flere dersom de får donert mer mat til seg.
Jeg sitter ikke ved det bordet der man diskuterer en kommende matkastelov. Men jeg forstår rett og slett ikke hvorfor det er så vanskelig å finne gode løsninger for å utnytte maten vi har bedre.
Saken fortsetter under videoen
Er vi virkelig der at forbrukere faktisk krever flekkfrie bananer? Og hva er det som gjør det så vanskelig for butikker og matindustrien å donere vekk mat som ikke spises? Under korona gikk matsvinnet ned fordi folk var sjeldnere i butikken, hadde mer tid til å lage mat, men også blant annet fordi hoteller ikke hadde buffé, men måtte servere frokost porsjonsvis. Forskere peker også på bedre og riktig emballasje som en måte å bevare maten lenger. Det er ikke sånn at vi står på bar bakke med tanke på ideer. Det bare skjer så altfor lite. Så det må kanskje tvinges fram gjennom en lov det vi alle egentlig burde være opptatt av.
Regjeringen synes tydeligvis det er vanskelig å konkludere om hvordan man kan utforme et lovverk. Og mens de venter med å konkludere, kastes det tonnevis med spisbar mat mens matvareprisene skaper bekymring. For meg virker det helt uforståelig.
[ TV-kokk- – Langt, langt tilbake i tid viste man omsorg med mat ]