Kommentar

En mammafeminists bekjennelser

Vi mangler kvinnelige toppledere i Norge. Mistet vi dem på veien til topps fordi de ville noe mer?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

– Jeg ble god på prioriteringer, som å la vaskekjelleren flyte over med god samvittighet, sa Anita Krohn Traaseth nylig i E24s sak «Toppsjefenes råd: Slik kombinerte de karriere og småbarnsliv». Sånne saker sluker jeg rått. Jeg er ikke toppleder, men har et lederansvar på jobb som jeg prøver å mestre i kombinasjon med rollen som trebarnsmamma med en pendlende mann. Begge rollene betyr mye for meg.

Det er sant at det handler om prioriteringer, men det er ikke så enkelt som at noen velger vekk ryddige vaskerom mens andre ofrer lederansvaret. – Det viktigste for meg var å ha tid med barna, ikke å bake de mest spektakulære bursdagskakene, sier Hydro-sjef Hilde Aasheim i samme sak. Det er jo åpenbart en klok prioritering. Men det er neppe ambisjonen om hjemmelagde cupcakes og fancy matpakker som gjorde at Une Bastholm kastet inn håndkledet som MDG-leder for en måned siden. Jeg tror selvsagt ikke det er det Aasheim mener heller. Både hun og de andre kvinnene som er intervjuet i saken, deler råd og refleksjoner det er verdt å ta til seg.

Likevel føler jeg meg ofte litt snytt for nyanser i samtalen om mødre i lederroller. For var det en rød tråd som gikk igjen i E24-artikkelen, så er det jo at alle har måttet outsource deler av mammarollen til au pairer, «hjelp i huset» (hva nå enn det betyr) eller sin egen mor. Å kombinere lederrollen med mammarollen krever rett og slett en ekstra voksen. Eller en partner som jobber vesentlig mindre. Something’s gotta give.

«Du må bare legge lista litt lavere» er en gjenganger, enten det handler om hva du leverer på jobb eller på hjemmebane. Det er jo egentlig et godt råd, for i de aller fleste tilfeller duger 80 prosent mer enn nok. Likevel får jeg absolutt mest motivasjon ut av de jobbdagene da jeg føler jeg har levert mitt beste. Selv bursdagskakebaking kan gi meg en tilfredsstillelse – så rosablogger det enn måtte høres ut. Det er en konkret og håndterbar oppgave som jeg ser enden på, som jeg kan være litt stolt av i øyeblikket (selv om den ikke blir fotogen nok for en rosablogg) og som i tillegg gir glede for bursdagsbarnet. Når klokka slår midnatt på nyttårsaften, ser jeg aldri tilbake på året som har gått og tenker. «Jo, det var fint, men herregud så sliten jeg ble av bursdagsfeiringene».

Det er en mulighet for at mange kvinnelige ledere og mellomledere ikke lider av for dårlig selvtillit, men at de har valgt seg en annen retning. Ikke fordi de ikke vil være toppledere, men fordi de også vil noe annet.

Nei, det er ikke bursdagene, men hverdagene som sliter på strikken. Ikke bare hverdagskabalen, for den kan de fleste med noenlunde organisatoriske ferdigheter få til på papiret, men selve hverdagen. Den som føkker med kabalen. Den du må navigere deg gjennom som en hinderløype full av uventede, krappe svinger. Omgangssyke, trass, raserianfall, en bæsjebleie på vei ut døra akkurat den dagen du skal lede morgenmøtet. Treninger som blir flytta fra nærmeste hall til langt ut i skauen. You name it.

Jeg sier ikke at dette rammer kvinner mer enn menn. Deler man på foreldreansvaret, deler man jo også på den trassige treåring som kaster skåla med havregryn utover hele kjøkkenet. Likevel. Kan det være sånn at summen av alt veier tyngre på mammaskuldre?

I følge Core Topplederbarometer 2022 er 15,5 prosent av topplederne i Norges 200 største selskaper kvinner. Blant styreledere i samme 200 selskaper, finner vi 13 prosent kvinner. De øverste lederne i Norges største selskaper er med andre ord nesten alltid menn. Når slike tall presenteres, blir de ofte møtt med en argumentasjon om at kvinner må lære seg å ta større plass, må våge å si ja oftere, må ha selvsikkerhet nok til å ta ansvaret. Det er sikkert noe i det, men jeg tror også det er en mulighet for at mange kvinnelige ledere og mellomledere ikke lider av for dårlig selvtillit, men at de har valgt seg en annen retning. Ikke fordi de ikke vil være toppledere, men fordi de også vil noe annet.

Deler man på foreldreansvaret, deler man jo også på den trassige treåring som kaster skåla med havregryn utover hele kjøkkenet. Likevel. Kan det være sånn at summen av alt veier tyngre på mammaskuldre?

Her kommer en erkjennelse: Jeg vil ha i pose og sekk. Jeg digger jobben min, men jeg vil også være den mammaen som har kapasitet til å si at i dag kan dere ta med dere kompiser hjem, så steker jeg pannekaker til hele gjengen. Jeg vil ha overskudd og tid til å lese høyt om kveldene, og til å stille som kioskvakt og foreldrekontakt. Det beste fra min barndom, det som gjør meg til det voksne mennesket og den lederen jeg er i dag, det vil jeg også gi barna mine. For jeg har to jobber: jeg leder, coacher, sparrer og støtter på kontoret og jeg leder, coacher, trøster og støtter hjemme.

Jeg savner nyansene i dette bildet. Og jeg savner flere næringslivstopper som går foran med gode løsninger for ledermammaer. Er det mulig å være leder og samtidig jobbe redusert en periode? Kan man få fri alle planleggingsdagene den perioden hvor barna er for små til å passe seg selv? Hva gjør disse 200 største selskapene i Norge for å beholde kvinnelige ledertalenter helt de er i en livsfase hvor topplederjobben virkelig frister?

Vi trenger et mangfold av ledere, og da trenger vi også de mykeste mammaene i toppen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen