Det måtte en skade til før kvinnelige arbeidere på smelteverket Alcoa Mosjøen fikk arbeidstøy som passet. I en sak hos nettavisen Fri Fagbevegelse, kommer det fram at en kvinnelig ferievikar ble brannskadd på grunn av det såkalte unisex-tøyet. Dette skjedde i 2018, og under tariffoppgjøret i 2020 forhandlet fagforbundet Industri Energi fram et krav om kjønnstilpasset arbeids- og vernetøy i flere tariffavtaler. To år senere har stadig flere arbeidere fått tilgang på klær som faktisk passer kroppene deres. Men mange må fortsatt ta til takke med unisex-tøy – jeg mener, klær tilpasset menn. «Jeg synes det er veldig merkbart at det er for menn, og ikke engang unisex», fortalte en prosessoperatør om arbeidstøyet hun brukte før de kjønnstilpassede klærne ble tilgjengelig.
Hva om unisex var basert på kvinnelige størrelser, kvinnelige kropper?
Hvis du selv er en kvinne med gjennomsnittlig høyde og vekt, har nok du også allerede erfart at «unisex» i de aller fleste tilfeller betyr «for menn».
Hva om det hadde vært motsatt? Hva om unisex var basert på kvinnelige størrelser, kvinnelige kropper?
Hva om de mannlige arbeiderne måtte gå i klær som for eksempel var for korte i beina og for trange over magen – og at disse klærne var «standarden», selv om de både var ukomfortable og utgjorde en sikkerhetsrisiko?
«Å betrakte mannen som den menneskelige normen er grunnleggende for struktureringen av menneskesamfunnet», skriver Caroline Criado Perez i boka Usynlige kvinner. Hvorfor vi lever i en verden designet for menn, som nettopp har kommet på norsk.
[ Selma Moren: Hva skjedde, Vanessa, Synnøve og Pia? ]
I boka viser hun til en myriade av eksempler på manglende inkludering av kvinner – og mangel på data og informasjon om kvinner – i planlegging, forskning og design. Det er som om det er opplest og vedtatt at det som angår menn er universelt og nøytralt, mens det som angår kvinner er «nisje», eller til og med avvikende.
Det samme sier den svenske journalisten og forfatteren Katrine Marcal: «Hvis vi […] hentet fram de aspektene ved menneskelig erfaring som vi har kodet som kvinnelige, og anerkjente dem som universelle, ville vi endre hele definisjonen av hva det betyr å være menneske. Kjernen i problemet har alltid vært at det er blitt satt likhetstegn mellom mennesket og mannen. Kvinner er liksom et slags supplement», skriver hun i boka Oppfinnelsens mor. Hvordan gode ideer blir oversett i en verden bygget for menn.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Jeg får kjøpe de dorullene sjøl. ]
Hva om kvinner og kvinnekropper hadde vært utgangspunktet i stedet? Tenk om arbeidstøy, beskyttelsesutstyr, verktøy, teknologi, design og medisinsk forskning tok utgangspunkt i en gjennomsnittlig europeisk kvinne på 165 cm? Eller, fordi etnisitet også spiller en rolle, en asiatisk kvinne på 158 cm? Hva om byplanlegging, arbeidsliv og infrastruktur utelukkende tok utgangspunkt i kvinners hverdag og bevegelsesmønster? Hvordan ville verden ha sett ut? Hadde samfunnet tenkt annerledes rundt hva som er «unisex», kjønnsnøytralt og «one size fits all?»
Se for deg at menn hadde større sannsynlighet for å bli drept eller skadet i bilulykker, men biler likevel kun ble sikkerhetstestet med «kvinnelige» krasjdukker. Og at hvis «mannlige» dukker i det hele tatt ble brukt, var de egentlig bare oppskalerte utgaver av de kvinnelige – med pupper og det hele – og ble kun testet i passasjersetet. Selv om mannekropper og kvinnekropper er forskjellige på vesentlige områder.
[ Hege Ulstein: EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen hadde kledd seg i de ukrainske fargene. ]
Som en kuriositet passer det å legge til at i 2016 lagde kunstneren Patricia Piccinini på oppdrag fra australske Transport Accident Commission en menneskelignende skapning som skulle illustrere hvordan vi måtte ha utviklet oss for å overleve bilulykker. I tillegg til en rekke modifikasjoner av hode, overkropp, hud, armer og bein, fikk figuren hårete brystkasse, skjegg og navnet Graham.
En mann, altså, som skal representere alle mennesker. Mon tro hva folk hadde tenkt hvis Graham hadde hett Grace, hatt kvinnelige former og vært ment å representere både kvinner og menn?
Se for deg at vi fikk en verdensomspennende pandemi og de mannlige helsearbeiderne fikk munnbind som var for små til å beskytte dem godt nok. Koronapandemien ble for de mange kvinnelige helsearbeiderne et skremmende eksempel på hvordan mangelen på inkludering av kvinner kan slå ut. Munnbind og annet beskyttelsesutstyr som er tilpasset kvinner – nei, det fantes ikke, selv om kvinner er i soleklart flertall blant helsearbeidere. I stedet måtte kvinnene bruke utstyr som satte dem i faresonen for selv å bli smittet.
[ Selma Moren: (Ikke) ta det som en mann ]
Se for deg at det kan finnes medisiner og medisinsk behandling som kan funke på deg fordi du er mann, men som du aldri vil få prøve, fordi de ikke hadde noen effekt på kvinnene som det ble forsket på.
Det er selvsagt ikke et mål å usynliggjøre menn på denne måten for at kvinner skal bli synlige. Poenget er å sette fingeren på hvordan vi alle synes å godta mannen som norm. Det er ingen åpenbar grunn til at vi skal fortsette med det. For som Caroline Criado Perez understreker gang på gang: Liv går tapt når kvinner blir utelatt. Løsningen er både enkel og vanskelig: vi må begynne å tenke på mennesker som både menn og kvinner, og vi må slutte å ignorere halvparten av befolkningen.
[ Pia Tjelta: – Bransjen går i knestående, basert på hva det mannlige geniet mener og vil (+) ]